TILBAKE I OSLO

Dette marerittet av en ferie er endelig over, og jeg er tilbake i Oslo. De siste dagene har jeg gledet meg så mye til å komme hjem at jeg ble rørt av å tenke på det, haha. Dessuten klarte vi å sove nesten hele flyreisen hjem. Tror jeg våknet da det var to og en halv time igjen av Bangkok-Oslo. Det føltes som tidenes seier, var nesten så jeg reiste meg opp i setet og holdt en tale for mine medpassasjerer. Jeg, Ida Wulff, har sovet i over syv timer på et FLY! Gi meg en fuckings applaus.

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at det ikke kommer et Koh Samui tips-innlegg. Jeg har rett og slett ikke nok input. Men hva angår område/strender, så likte jeg meg ikke på Lamai og Chaweng. Når det trengs plakater som forteller at det ikke er lov til å ruse seg, så får jeg ikke godfølelsen. Området vi bodde derimot, var veldig rolig og fint. Så gå for Bohput og Maenam hvis det skulle være. De virkelig fine paradisstrendene tror jeg man må på utflukt for å oppleve, og det fikk vi aldri til. Akkurat det gir meg lyst til å banke pannen i bordplata, men det er ikke noe å gjøre med det. Hotellet vi bodde på heter som sagt Sensimar Samui, og der kan alt utenom maten anbefales på det varmeste. Og så var vi jo uheldige med flere rombytter og en aircon som tok kvelden, men jeg regner med at det ikke er standarden til vanlig.

Nå har jeg vært i Thailand tre ganger, og jeg blir aldri helt trollbundet. Inntrykket av Koh Samui var ikke dårlig altså, det er mange fine steder der. Jeg bare føler meg litt… Ferdig? Man skal aldri si aldri, men jeg tror dette var mitt siste besøk i smilets land.


På hjemreisen snakket kjæresten og jeg faktisk om at det heller blir feriering i Europa på oss fremover. Vi har jo så mye fint nærme oss, til og med steder vi kan kjøre til. Så det får bli med maks én langdistanse i året, og det blir selvfølgelig om vinteren. Neste juleferie ser jeg for meg at vi flyr til venstre på kartet – som jeg liker å kalle det. Men akkurat nå orker jeg ikke å tenke på reising i det hele tatt, nå er det hjem og hverdag som gjelder.

Føler meg som verdens heldigste som kan jobbe under et pledd i sofaen i dag, for jeg er fremdeles pottetett og fæl i formen. Så her ligger jeg med Macen på magen, og skal straks hive meg over neste klesvask før jeg går og handler inn til middag. Tenkte kanskje å lage hjemmelaget tomatsuppe, men er det bare meg eller blir alle menn skuffet når det er suppe til middag? Kanskje det er min egen far som har gitt meg det inntrykket. Må jeg revurdere? Hm…

Nok surr og vas – jeg er hjemme, og det er så deilig!

 

EN LITEN FERIETRADISJON

Nå har jeg bare rukket å være på to ferier sammen med kjæresten min, men vi har allerede laget oss en morsom ferietradisjon. Vår første destinasjon var Gran Canaria (woop woop, hehe), og det var der vi fant ut at vi ville kjøpe en souvenir på alle våre fremtidige reiser. Men hva skulle det være? Et shotteglass med stedsnavnet på? Alt for harry. Matchende T-shirts? Tar alt for stor plass. Så! Vi endte opp med å kjøpe et postkort.


Å kjøpe et postkort er altså blitt vår ferietradisjon. Et postkort med bilde av destinasjonen, hvor vi i tillegg fyller baksiden av kortet med stikkord som beskriver reisen vi har hatt. På den måten kan man kanskje mimre tilbake, og huske alle de små tingene som man ikke tar bilde av, eller som ikke nødvendigvis er det første man husker fra ferien. I dette tilfellet: hunden Tassen, som fulgte oss hjem fra stranda de gangene vi kom oss ut. Hotellnaboen vår i alt for liten badetruse, som må ha vært tysker og bærer av navnet Günther. Alle gangene kjæresten min rundet av en setning på engelsk med et norsk ord. Thank you, but we don’t need help altså. 100% min humor, selv om han ikke gjorde det med vilje. Jaja, du skjønner tegningen.


Her er kortet vårt fra to uker på Koh Samui. Overvekt av sykdom og TV-serier, men også noen fine minner og interne ting som vi kommer til å le av i lang, lang tid.

Måtte være ansvarlig menneske (…) og sensurere et par ord, får være grenser for oversharing si!

Noen andre som samler på souvernirer eller lignende når de er ute og reiser? 😀

 

DEN ULTIMATE TESTEN FOR PARFORHOLDET


Se på oss, da. Ute og drikker drinker som et helt normalt kjærestepar på tur. Jeg drakk to slurker av den kiwi-drinken, og følte meg som en full sjømann. Er det noe det har vært lite av på denne turen, så er det alkohol og ordentlige måltider. Det har gått mest i fried rice og Diet Coke, så denne drinken gikk rett i fletta.

Selv om dette har vært en skikkelig drittferie, er vi enige om at det har kommet noe godt ut av den. For denne turen har virkelig vært den ultimate testen for parforholdet. Å reise i seg selv kan jo være en test for et forhold, men vi har gjort ekstremversjonen med feber, influensa, sykehusbesøk, omgangssyke, lite mat, lite søvn, flere døgn i strekk inne på hotellrommet, grining og brekningslyder. Til tider har det vært som en horror movie på rommet vårt, I kid you not.

Og til tross for alt dette, har stemningen mellom oss stort sett vært god. Vi er ikke lei av hverandre, og vi vil fortsatt sove inntil hverandre. Vi gleder oss fortsatt til å komme hjem til hverdagslivet vårt, og fortsette på planene vi har sammen. Selv om jeg skulle ønske at denne ferien ble noe helt annet, så klarer jeg å se det positive i at den ble så ræva også. Vi bestod testen, liksom!

Ikke at det har vært null frustrasjon på veien. For eksempel så bjeffet jeg skikkelig, da jeg etter tolvte runde med oppkast ble spurt for tjuefjerde gang: går det bra? Nei, det går ikke bra. Kaster jeg opp én gang til så dør jeg av dehydrering! Gå ut og sett deg i hagen!

Men sånn i det store og hele så har det gått veldig bra, hehe.

Nå har jeg så smått begynt å pakke kofferten. Gruer meg til å fly, gleder meg til å komme hjem. Hjemreisen blir full av «hjelpemidler», jeg orker ikke tanken på å være tilstede sånn som formen er nå.

Snakkes snart, fred ut.

 

UFLAKSEN TAR IKKE SLUTT

Når jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte, ender jeg som regel opp med å gjøre begge deler. Gråte først, le etterpå. De siste døgnene har jeg gjort begge deler.


Jeg vil virkelig ikke høres sytete ut, men dette er for tragikomisk til ikke å fortelle om. Som jeg allerede har fortalt, så var min kjære syk i mange dager. Det jeg ikke har fortalt, er at jeg så ble smittet av ham. Så vi var syke sammen i noen dager, men ble fort bedre pågrunn av medisinene fra sykehuset. Men  fikk jeg omgangssyken – eller i hvertfall noe som er helt likt, og har nå ligget i sengen (og på badegulvet) i to døgn. Går det an?! Hvor dårlig karma har vi?

Midt i skal jeg sitte PÅ do eller FORAN doen-dilemmaet, ble vi pent bedt om å bytte hotellrom pågrunn av noe arbeid som skulle gjøres foran vår lille beach villa. Så vi fløy mellom husene her, med kleshengere, shampooflasker og det som var. Og da vi endelig trodde vi var på plass i vårt nye hjem… Gjett hva som skjedde. Klokken 5 i natt våknet jeg av at jeg syns det var tungt å puste. Syntes jeg kjente en rar lukt, men var ikke helt sikker. Så jeg forsynte meg med nesespray, pusset nesa og ble liggende og lukte helt til jeg var sikker på at det ikke var noe jeg drømte. Det luktet gass, og ikke bare litt heller! Jeg vekket sidemann, og han kjente det med én gang. Da vi skrudde på lyset, så vi at hele rommet vårt badet i røyk. I følge vaktmester var det noe galt med aircondition – greit nok det, men jeg er sikker på at det kunne vært livsfarlig for oss å sove natten gjennom i røyk og gass. Eller hva det nå var. Vi ble i hvertfall tildelt et nytt rom med det samme, så da var det ut på tur igjen, med kleshengere, shampooflasker og resten av livet vårt.


Kan nesten ikke tro hvor uflaks vi har hatt denne ferien. Vi er i nydelige omgivelser, har det så fint sammen, og så går vi på smell på smell på smell. Klarer ikke helt å le av det heller, for jeg syns det er så synd for kjæresten min som alltid jobber og nesten aldri har ferie. Nå har vi to netter igjen her, og det hadde ikke overrasket meg om vi klarte å dra på oss et sjukt innsektbitt eller noe. Optimismen er svekket, haha!

I tillegg er det uvær i dag, så frem til nå har vi bare ligget i sengen og sett på serie. Hver eneste dag har vi prøvd oss på å si at: nååå blir det snart bra! Men nei, nå skal vi snart hjem, og vi rakk aldri 100% feriekos. Så det suger.

Hvis noen er interessert i et innlegg om hvordan man bevarer gnisten i et forhold når man har diaré og oppkast på et lite hotellrom, så rop ut. Neida.

 

FIRE MÅNEDER SAMMEN

I går hadde Gravlyset og jeg vært sammen i nøyaktig fire måneder. Som den kvinnelige part i forholdet, har jeg selvfølgelig ringet rundt hver åttende i kalenderen for å telle. Èn måned, to måneder, tre måneder, fire måneder.

Fire måneder. Det er så kort tid. I forhold til hvor lang tid det føles som, er det bare et lite glimt. Det føles som om jeg har kjent dette mennesket i mange år, som at han bare alltid har vært der. Det er rart hvordan man venner seg til ting. Til mennesker. Til situasjoner. Plutselig blir det vanskelig å huske hvordan det var før. Uten.


Vi har kommet så langt på disse fire månedene. Blitt godt kjent. Flyttet sammen. Lært oss å sove sammen, å kjenne hverandres vaner og uvaner. Begynt å krangle litt, til og med. Hehe. Jeg husker jeg var bekymret for det helt i starten. At alt var så knirkefritt. Det måtte jo være for godt til å være sant! Men så lærer man seg å krangle, og at det ikke betyr noen ting, for man kommer like hel ut på andre siden – kanskje som en enda bedre versjon til og med.

Jeg gleder meg sånn til veien videre. Det føles helt annerledes å tenke på fremtiden nå, enn det gjorde da jeg var alene. Da hadde jeg alltid i bakhodet at: dette er planen min, men tenk hvis jeg møter mannen i mitt liv, da kan alt bli snudd på hodet og jeg må legge planen på nytt. Å planlegge fremtiden med en annen føles litt mer… Håndfast? Høres det rart ut? Jeg vet ikke jeg. Det er mye jeg ikke vet. Det jeg vet, er at vi holder på å legge en veldig fin og konkret plan akkurat NÅ. I nær fremtid. Jeg grugleder meg til å fortelle om det, for dette hadde jeg ikke sett komme.


4 måneders dagen vår brukte vi på stranda utenfor hotellet – vi orket liksom ikke dra lengre. Syke begge to, men heldigvis på bedringens vei. Vi drakk kokosnøtt og pineapple shakes, spiste store mengder fried rice og prøvde oss på paddleboard igjen. For en deilig dag, og det er så fint at vi begynner å bli i bedre form. Jeg har et stort håp om at vi orker å komme oss ut på utflukt i morgen, men vi får se

 

BEACH FRONT VILLA

Oppi alt feriekaoset vårt har jeg helt glemt å vise frem hvor nydelig vi bor her på Koh Samui! Så det kan jeg jo like gjerne gjøre, når jeg likevel surrer rundt på hotellområdet dag inn og dag ut. Så til tross for alt annet: dette er ikke det verste stedet å være stuck.

Vi bor i en liten Beach Front Villa, med eget inngangsparti, terrasse og basseng. Tror det er en typisk honeymoon suite, for det er to dusjer, to vasker og så videre. Og så er det fullt mulig å ligge i sengen og se på den som dusjer, så det er jo… Flott. Det aller fineste er at man kan ligge i sengen og se rett ut på havet og palmene. Fy søren så fint! Må få knipset noen bilder her når sola går ned også, for da er det bare helt magisk.

Hva syns du om badedyrene? Hehe… Jeg er i hvertfall veldig fornøyd, selv om det var et himla stress å få tak i dem. Jeg vil gjerne utvide samlingen, mens Gravlyset mener vi har nok. Det er jo ikke verdens største basseng vi opererer med her.


Hotellet vi bor på heter Sensimar Samui, for de som har spurt om det. Etter hva jeg har forstått (ehe) ligger det mellom Bohput og Maenam Beach. Vi har booket pakkereise gjennom TUI, men det går an å booke direkte gjennom hotellet også. Beliggenheten er så sjuukt perfekt (mer om det senere), og det samme er selve hotellet. Interiøret, de som jobber her, frokosten. Men. Hvis du skal bo her en gang, er et lite tips fra meg å ikke bestille all inclusive. Selv om frokosten er veldig bra, så stopper det der. Resten er ok, men ikke noe jeg hadde orket å ha som all inclusive.

Formen til Gravlyset er forresten stigende, men han har smittet meg. Jeg begynte å hive i meg medisiner med det samme jeg kjente det, så jeg har heldigvis ikke falt helt i kjelleren. Men herregud, nå må det stoppe. Orker ikke engang å snakke mer om sykdom.

Nå skal vi ta kvelden her i palmeland, snakkes i morgen 

 

LITE SOL, MYE FARGE

Det er vel ingen hemmelighet at det er blitt mindre sol enn tenkt på denne reisen. Noen av stranddagene er blitt byttet ut med hotellseng, roomservice og Netflix. Men til vår store glede har den lille tiden vi har hatt i solen, gitt oss fin glød og farge. Gravlyset som har vært aller minst i solen, er faktisk den som er brunest av oss. Haha! Jeg begynner å angre på at jeg ga ham en egen boks med Betakaroten Gold.

Men i går fikk jeg tatt igjen litt, da jeg var ute på vannet og lekte meg på stand up paddle board. Det var så deilig å padle ut på vannet, legge seg ned på brettet og kjenne solen varme på ryggen. Så ble jeg redd for at en hval skulle velte brettet mitt, padlet hjem igjen og viste det fine bikiniskillet jeg hadde fått til pasienten.


Jeg føler meg så mye freshere nå som jeg har begynt å få litt farge, som om vinteren hjemme aldri har skjedd. De siste månedene har jeg følt meg så grå i huden og slitt på håret, så det er deilig å føle seg litt «friskere» utseendemessig. Komisk nok fant vi ut at håndsåpen på hotellrommet vårt inneholder bleking, så vi har kritthvite hender begge to. Såpe som gjør deg hvit er veldig vanlig i Asia, så jeg er glad jeg ikke brukte den som kroppssåpe…


Betakaroten Gold fra Good For Me er med på å gi en mer gyllen farge, i tillegg til at den beskytter huden mot solbrenthet og eksem. Betakaroten + en god solkrem = soler meg med god samvittighet. Hvis du har fulgt bloggen min en stund, vet du hvor redd jeg er for huden min!

Husk at hos Good For Me, kan du velge om du vil ha abonnement eller om du ønsker å bestille én og én boks. Med andre ord: ingen uventede overraskelser i postkassen. Og hvis du har planlagt en ferie de neste månedene, husk å begynne med betakaroten i god tid før avreise! Selv bruker jeg betakaroten året rundt, men tidligere har jeg gjerne startet å ta kapslene 2-3 uker før avreise.


Betakaroten Gold får du bestilt HER 

 

HVER DAG ER EN DÅRLIG HÅRDAG


I går kom vi oss nesten ut på middag. Gravlyset mannet seg opp, og jeg brukte 1,5 time på å krølle håret og sminke meg. Å krølle håret og sminke seg er nesten umulig i Thailand. Luften er så fuktig at de falske krøllene erstattes av små, naturlige sauekrøller før du rekker å gripe etter hårsprayen. Så et lite tips til alle som skal til Thailand på romantisk ferie, bryllupsreise eller har andre grunner til å ville se litt bra ut: ta med en parykk. Neida. Ta med en hårspray som beskytter mot fukt, og eventuelt noen fine hårbøyler/hårbånd. I Thailand er hver dag en dårlig hårdag!

Da jeg hadde svettet meg gjennom sminkepungen, druknet min kjære i feber igjen, og jeg var selvfølgelig forståelsesfull da han med munnvikene pekende nedover sa at vi måtte avlyse date night. Den mindre forståelsesfulle delen av meg, tvang ham med utenfor hotellrommet for å knipse bilder av meg. Så der stod han på huk (for at bena mine skal se lengre ut enn de er i virkeligheten) og knipset bilder av meg til han nesten besvimte.


Legen har gitt Gravlyset skriftlig beskjed om å holde seg i ro i 5 dager til, så nå har jeg egentlig slått meg til ro med at denne ferien ble som den ble. Forhåpentligvis kan vi få noe igjen på reiseforsikring, som vi kan bruke på en ny ferie. En ferie helt uten sykehus, munnbind og en seng som ikke er klissvåt av svette og kalde håndklær. Dét høres jo helt fantastisk ut, hehe.

Nå har vi nettopp spist frokost, og jeg har smurt meg inn med solkrem. Sitter og vurderer å være en dårlig kjæreste, og gå ned på stranda alene i et par timer. Vi bor jo  stranda, så det er ikke sånn at jeg reiser langt vekk. Men det går an å leie både paddle board og vannscooter rett utenfor her – og det hadde vært litt gøy. Ikke like gøy alene, men hallooo det er ikke meg det er synd på her!


Snakkes snart igjen 

 

FERIE MED MUNNBIND

Hei, og hjertlig velkommen tilbake til tidenes ferieblogg. Jeg har skjønt at folk finner det irriterende når bloggere skriver «haha» i innleggene sine, men jeg må bare. Så her kommer det: haha.

Klokken syv i dag morges bar jeg Gravlyset (i virkeligheten gikk han selv) ut i en taxi og kjørte avgårde til sykehuset. Jeg trådte inn i rollen som engelsktalende, avbalansert reservemamma – mens han trådte inn i sykeseng og munnbind. Da legen så inn i munnen hans og skvatt til, tok jeg meg selv i å tenke: å nei, ikke la ham dø. Jeg orker jo ikke å være sammen med noen andre. Men så viste det seg heldigvis at det bare var en overdramatisk lege, og at alt vi trengte var åtte forskjellige medisiner, ro, hvile og tid.


Om vi skulle sendt avgårde et postkort til nære og kjære, så ville det sett slik ut.

Tid har vi jo mye av, selv om det ikke føles sånn akkurat nå. Vi har ni dager igjen av vår to uker lange ferie, så vi skulle gjerne hatt en magisk pille akkurat nå. Eller om jeg bare kunne få ta over halvparten av sykdommen til Gravlyset, så vi kunne vært bittelitt syke begge to. For jeg er nemlig blitt frisk som en fisk. Legen på sykehuset mente dog at det kom jeg ikke til å være lenge – så derfor har vi fått med oss en bunke nydelige munnbind hjem på hotellrommet.

Ta av deg det munnbindet når vi går gjennom resepsjonen, så folk ikke blir redde for oss!

Jaja, det var en liten update fra tidenes kjæresteferie. Nå skal kveldsmedisinen inntas, og så skal vi rett og slett sove. Nattinatt 

 

I GODE OG ONDE DAGER

Det er trygt å si at denne ferien har fått en humpete start. Han har så høy feber at han ikke orker å reise seg til tider. Og jeg med min flaks: magetrøbbel. Vi har fortsatt ikke klart å komme oss ut på restaurant på kveldstid. I går klarte vi det nesten, men måtte gi opp rett før og avbestille transporten vår.

Jeg innså nettopp at jeg syns det er flaut å ikke kose seg på ferie. Flaut å ikke fly rundt og oppleve alt destinasjonen har å by på, bare ligge rett ut og vente på at to kropper skal komme til seg selv. Nok en gang vil jeg skylde på Instagram, som kun viser solnedganger, spektakulære basseng, fargerike frokoster og tegnede hjerter i sanden. Hvor blir det av all jetlaggen, matforgiftningen, svettingen og alle dagene hvor ingenting gikk etter planen? For jeg nekter (eller vil) ikke tro på at livet kun er en dans på roser når andre folk er på ferie…

Ikke at vi ikke koser oss i det hele tatt, vi er jo sammen. Og vi har de små øyeblikkene hvor alt er fint. Som i går kveld, da vi forlot hotellrommet barbeint og vasset over en elv for å komme til en liten beach bar. Så satt vi der på hver vår pute og drakk en kald øl, mens sola gikk ned og lufta ble kjøligere. Det grenset til magisk en liten stund, før myggen gikk amok og vi måtte vasse hjem igjen.


Ellers har jeg glemt hva sminke og hårbørste er, som du kanskje kan se på bildene. Til tross for luksushotell, tar jeg meg selv i å føle meg som en backpacker store deler av døgnet.

Nå håper jeg bare så inderlig at vi blir fort friske begge to. Jeg trøster meg i hvertfall med at vi kommer til å le av disse fæle dagene i lang tid fremover. Eller gjør vi? Hehe. Om ikke annet så får vi sett hverandre på det aller verste, og vært sammen i både gode og onde dager.

I dag sov jeg non stop til klokka 5 om morgenen forresten, og det er en seier. Nå taster jeg så stille jeg kan på tastaturet for at febertilfellet ved siden av meg skal få sove videre. Har så lyst til å sitte over han med kald klut hele tiden, men jeg tror han helst vil være i fred.

Da har du fått et vaskeekte postkort fra Koh Samui. Eller #Kosameikke som jeg har kalt stedet de siste dagene. Uff, det er jo ikke stedet sin feil.