i dag gjorde det direkte vondt

Jeg trenger litt tid på å slappe av og summe meg før jeg kan fortelle om dagen. I dag har jeg fått høre historier som rett og slett gjorde vondt i ørene. Det gjorde vondt i magen, vondt i hjertet og vondt i hele kroppen. Jeg har vært så sjokkert og emosjonell at jeg tror jeg har tømt meg for følelser for et helt år framover. Inntil videre kan dere jo se en liten filmsnutt jeg filmet i går, da jeg skulle vise Jaquline hvordan det funket med bloggen. She is so sweet!

 

racheals story

 racheal is twenty years old, and she got married very early. She was married when she was 17 years old, with a big mean on 30 years. He had alcoholproblems, and he used to beat Racheal and throw her son around. Ryan is Raceals son and he is two years old. The father was her boyfriend at school. Lived together one year. He had a alcoholproblem so he didnt care, he was in his own world. Racheal ran away back to her father, he was happy to see her again. The father does not have enough money, the group was helping so she might could get college, job and money.  Want to be a hairdresser, and now she get to do that. Sad and interesting story, she wrote a «søknad», forsørge sønnen. Want to open salloon for herself. dont want to get married now. Dont want the life she had for her son.

 

jeg har fått en ny venninne

I dag fikk jeg en ny venninne, og det har vært en sterk dag på mange måter. Vi kjørte først til Jaqulines skole, et rescuesenter for unge mødre og jenter som har rømt fra tvangsekteskap. Jaquline har akkurat fylt 16 år, og har en datter på snart ett år. Jeg har aldri vært noen smarting innenfor hoderegning, men jeg innbiller meg derfor at hun ble gravid som 13- åring. Jaquline ble reddet av en frivillig for Plan Kenya, og fikk plass på denne skolen som gjør at hun kan utdanne seg, mens moren tar seg av den lille datteren hennes. Det første som skjedde da jeg møtte Jaquline, var at hun tok meg i hånden og holdt den mens vi gikk. Selv om vi hadde kjent hverandre i to minutter, viste hun meg en enorm tillit som gjorde at det var en fryd å tilbringe dagen med henne. Jaquline viste meg først rundt på skolen, og presenterte meg blant annet for klassen sin. Jeg ble litt overrumplet da jeg plutselig stod forrerst i et klasserom med 40 elever og et kamera i nakken, men jeg renset hodet raskt og introduserte meg og fortalte hvorfor jeg var tilstede. Jaquline viste meg også hvor hun sover (jentene kan nemlig bo på skolen) og dusjene deres. De får dusje hver dag, og til å være her er det jo over the top fantastisk! Da vi hadde fått nok av vandring på skolen, fikk jeg lov til å bli med Jaquline hjem til landsbyen hvor moren hennes bor med datteren. Vi kjørte i nærmere to timer, og da vi var så langt borte fra resten av verdens befolkning som mulig, dukket det opp en liten sti som førte videre til en liten samling stråhytter. Og der stod de. Jaqulines mor i fargesprakende saronger, og datteren ikledd en liten prinsessekjole. Vi gikk litt rundt hjemme hos Jaquline, og satte oss ned og pratet enda mer om å gifte seg tidlig og få barn i såpass ung alder. Hun fortalte meg hvor redd hun hadde vært, og hvor viktig hun syns det er at hun kan få en utdanning og jobbe, før hun gifter seg og kan ta seg av barnet sitt. Aller først skal hun bli sykepleier. Det er mye å fortelle, for det var en fantastisk dag. Jeg føler i hvert fall at jeg har fått en ny venninne, og planlegger allerede Jaqulines julegave. Om noe kommer helskinnet fram til den lille hytta er jeg egentlig usikker på, for ikke engang jeg var helt skrudd sammen på slutten, men det er vel tanken som teller?! Mens vi satt i bilen, filmet jeg Jaquline og meg, og viste henne litt forskjellige greier på Macen. Skal prøve å laste opp så dere kan få se! Det minnet meg bare om hvor fjernt livet mitt må være for henne og omvendt.

Friends for life!
Ganske ironisk tekst på veggen bak. Her kommer jeg liksom på besøk til en muslimsk skole og lager rabalder ved å få elevene til å hoppe rundt som tullinger. Snakk om bad company! : )
Her er jeg med Jaqulines lille prinsesse, nydelig sant?!
Her serverte moren oss te og sweetpotatoes fra hagen, utrolig søtt.
 

for en vakker strand!

I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Fantastisk, men utrolig slitsom. Det er nemlig ikke noen særlig ferie jeg er på, vi jobber hardt hele dagen og har et tight tidsskjema vi må følge. Derfor var det helt fantastisk å komme hjem til hotellet i stad, og tusle rundt på stranden og plaske litt i bølgene. Forteller om dagen min litt senere når jeg har fått bilder! Var ikke meningen å skrive en hel bok i går, men jeg har så mye på hjertet etter dagene her! Blir kanskje litt for mye å lese? Her er noen bilder fra den nydelige stranden så lenge!

Stranden ligger sånn ca. 10 meter fra hotellet, helt fantastisk! Sarongen jeg har på meg fikk jeg av jentene på Shimba yrkesskole som vi besøkte i går! De har laget den heeelt spesielt til meg, love it : )

Weeeei, herlig!

Dette er Kristine, en av mine tre reisefølger. Kristine jobber i Plan, og er frøkna som har fått meg med på tur! Takk og lov for det, det er jeg så takkenemlig for.

 

back in the jeep

God morgen, alle sammen! Jeg har hatt en god natts søvn og er klar for å ta fatt på en ny dag. Akkurat nå sitter jeg i Plan- jeepen og er på vei til et rescuecenter for jenter som har rømt fra tidligere ekteskap! Det blir nok spennende og ikke minst veldig sterkt.

 

tenk om du måtte gifte deg som 12- åring

Jeg satt nettopp og så gjennom bildene fra dagen, og tok plutselig tårene mine i å krype rundt i ansiktet som maur i en maurtue. Akkurat som om jeg plutselig fikk et veldig tydelig bilde av hva jeg har sett de to siste dagene. Det har vært mye å gape over på kort tid, og historiene jeg får høre gjør så stort inntrykk at de nesten lammer meg litt der og da. Men nå som jeg sitter og virkelig tenker over tingene er det som om det slår meg i hodet og får meg til å våkne opp. Som jeg sa før jeg reiste, så håper jeg at denne turen vil forandre meg som menneske. Det er kanskje for mye forlangt, for jeg er kremen av dessertgenerasjonen. Med det mener jeg at jeg lever i en materalistisk verden hvor jeg har meg selv og mine nære i fokus konstant. En ting som er sikkert, er at jeg fra nå av kommer til å bry meg mer om resten av verden også. Mens jeg ligger i en varm seng og klager over regnet og at caffelatten jeg fikk servert tidligere på dagen var kald, sitter Kathy og Leah i Nairobi, og har ikke sett regnvær på FIRE ÅR! De får vannforsyninger annenhver uke, og jobber døgnet rundt for å klare seg. Jeg syns det var slitsomt å besøke slummen i et par timer, og de lever der dag inn og dag ut. Jeg mener det, det gjør helt vondt å tenke på. Et plaster på såret er i hvert fall at jeg VET jeg kan gjøre forskjell. Som en leser skrev til meg i kommentarfeltet; jeg kan ikke redde verden, men jeg kan hjelpe til med NOE. Og nå gjør jeg mitt beste for å informere dere der hjemme, og forhåpentligvis engasjere dere litt. I dag startet vi dagen på et Plan- kontor her i Mombasa. Etter en hyggelig briefing, et tradisjonelt og afrikans dobesøk, og et klesskift, var vi klare for å dra videre. Her var det nemlig ikke snakk om å gå i shorts og singlet! Det var et muslimsk område vi skulle besøke, så da måtte jeg bare bite i det sure eplet og ønske svetteringene velkommen ettersom jeg nærmest kledde meg i noe som lignet pysjamas. I og med at det var muligheter for å se både giraffer og elefanter, kjørte vi en omvei gjennom bushen som tok flere timer. Jeg sutret som en normann over blåmerker på rumpa, sult og stiv nakke, men nå i ettertid er jeg glad for at vi tok turen. Jeg har VIRKELIG fått se mye fra Jeepens baksete! Det er så sprøtt å se de små stråhyttene og barn som leker langs veien, på det mest øde stedet dere kan tenke dere i hele verden. Det er helt syke avstander her nede. Når de som er herifra sier at vi kun skal rundt hjørnet, tar det gjerne to timer å komme fram. Målet for turen var en yrkesskole som heter Shimba. Skolen er et av prosjektene til Plan, og den er for unge jenter som har fått barn i tidlig alder og blitt giftet bort veldig unge. Visste dere at gjennomsnittsalderen for å bli giftet bort her er 12 år?! Da jeg var 12 år gammel fikk jeg min første kjæreste og turte så vidt å kline. Her må 12- åringene gifte seg med eldre menn fordi foreldrene deres får mer penger hvis de gifter bort en ung og «ren» jomfru. Er ikke det noe av det sykeste dere har hørt? Snakk om å få barndommen frastjålet. Poenget med skolen er jo at disse jentene også skal få muligheten til å lære og kunne jobbe i framtiden. Da vi kom ble vi møtt med sang og dans, og jeg ble brått tvunget til å danse med. Med kamera i nakken og en haug av tilskuere ble jeg mildt sagt dødsflau, men jeg danset i hvert fall med og sang så godt jeg kunne på sangen. Nok en gang var det helt utrolig å se hvor glade menneskene ble for å se  oss!  Jeg tror aldri jeg kommer til å komme over energien og gleden til disse menneskene som nesten ikke har noenting. Etter litt presentasjoner, satte vi oss ned og stilte jentene spørsmål om barn og ekteskap i tidlig alder. Det var tydelig at de var preget av vanskelige fortider som de syns det var vanskelig å snakke om. Vi fikk likevel høre litt fra de forskjellige jentene. En av jentene som gjorde sterkt inntrykk, var Florence på 18 år. Hun har en datter på 1 år, og er rett og slett blitt kastet ut av familien sin som kun bryr seg om brødrene hennes. Jeg snakket litt med Florence om denne kjønnsdiskrimineringen og målene hennes for framtiden, og hun var i hvert fall fast bestemt på at både hun og hennes framtidige mann skulle være i arbeid. Hun var også opptatt av at hun aldri skal kjønnsdiskriminere barna sine, og at det er en forandring som MÅ skje. Jeg forstod det som at skolen jobber mye med å endre disse holdningene rundt kjønnsdiskriminering, noe som betyr ALT for jenters situasjon i land som Kenya. Tenk at familier sender guttene på skole og gir dem mat, mens de utelater jentene – rett og slett fordi de er jenter! På slutten av visitten fikk vi enda et lite show, og jeg fant meg selv dansende rundt IGJEN. Gøy var det, i hvert fall! Vi fikk også gaver som jentene hadde designet og laget til oss. De hadde laget batikk- sjal, som jeg faktisk sitter inntullet i i dette øyeblikk. Jentene og skolen rørte rett og slett ved meg. De var så takknemlige, og fikk ikke takket nok for hjelpen de har fått av Plan. Minne for livet!

Jentene sang og danset for meg til og med da vi spaserte!
Her reiser jeg meg opp for å sheeike litt med jentene, hahaha : )
Noen av jentene bak symaskinene i klasserommet. De var kjempeflinke til å sy og designe klær i papir!

Nettet jeg bruker er så sykt tregt, så jeg får ikke lastet opp fler bilder nå. Lover fler bildeposter, for reisefølget mitt har tatt så utrolig mange vakre bilder! God natt! : )

 

kontraster til de grader

Jeg har planer om å fortelle dere om hva jeg har opplevd i dag, men det blir senere. Jeg har akkurat slått meg til ro på et nydelig hotellrom i Mombasa, og tatt en dusj og et par telefoner hjem. Kontrastene her er så store at jeg blir svimmel. Jeg skjønner selvfølgelig at Plan Norge må tenke på sikkerheten til folk de sender ned hit, men det er likevel rart å komme fra slum og øde strekninger til hotell med deilige rom, basseng, havutsikt og dusj. Mens jeg bare kan dra «hjem» og sove i en seng, skal menneskene jeg besøker faktisk bli der hvor vi var, stedet hvor jeg tenkte «shit, tenk å bo her». Men forteller om dagen senere. Nå skal jeg fordøye dagens inntrykk over en middag med de andre jentene, så vi blogges! Her er noen bilder av det nydlige hotellrommet, skjønner dere hva jeg mener med kontraster?! ps. Jeg har apekatter på terrassen, true story. De er prikk like Herr Nilson alle sammen!

Mitt lille blogghjørne! Ser havet derifra, og sier bare wow.
Min deilige, store seng!
Hytta jeg bor i.
 

mitt første møte med virkeligheten

Jeg finner nesten ikke ord som kan beskrive dagen jeg har hatt i dag. Det har vært en av de sykeste og mest surrealistiske dagene i hele mitt liv, og jeg har sett en verden jeg kanskje ikke helt trodde på at fantes. Jeg har alltid hørt om fattigdommen og fått beskjed om å spise opp maten, for «tenk på de fattige barna i Afrika». Men at tilstandene faktisk er hva de er og at det er snakk om en virkelig verden, fikk jeg virkelig erfare i dag. Som jeg fortalte dere har jeg besøkt slummen i Nairobi i dag, og fått se effekten av noen prosjekter Plan jobber med. YEEP er et prosjekt som får støtte fra Plan, og de deler igjen ut penger til forskjellige prosjekter i slummen. Et av prosjektene vi besøkte i dag var Maiden Hope, en slags støttegruppe for hushjelper som er blitt misbrukt eller har opplevd vanskeligheter i hjemmene de har vært i. Det første som skjedde da vi kom til slummen, var at vi ble invitert inn i en frisørsalong som hører til gruppen, Maiden Hope. Der satt en gruppe med jenter som er blitt plukket opp av dette støtteapperatet, og de fortalte alle hver sin histoirie. Jeg kan love dere at det både var sterke historier og tårer som ble delt i det rommet. En av jentene som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg heter Kathy. Hun er 19 år gammel (like gammel som meg altså), og kommer fra en liten by som ligger noen timer unna Nairobi. Faren hennes døde da hun var liten, og moren hadde ikke råd til å sende henne på skolen. Derfor fikk hun gjennom noen kontakter tilbud om jobb som hushjelp, og reiste dit for å jobbe som 13- åring. Dette oppholdet ble dessverre ikke varig, ettersom husverten voldtok Kathy, noe som igjen førte til at hun ble gravid. Da Kathy prøvde å fortelle familien hun jobbet hos om dette, ble hun kastet ut og fikk verken hjelp eller økonomisk støtte. Kathy fikk datteren Elsie, en utrolig søt jente på fem år som vi besøkte på skolen i dag. Kathy har med hjelp fra Maiden Hope startet en frukthandel, som hun driver for å forsørge seg selv, broren sin og barnet sitt og skolegang til datteren. I frukthandelen jobber hun hardt hver eneste dag, og står gjerne tolv timer om gangen i stekende sol for å sikre datterens framtid. Å besøke skolen til Elsie var helt fantastisk. Å møte en haug av smilende fjes som utstråler en helt ekstrem nysgjerrighet og glede var helt utrolig, og jeg så straks for meg norske barn som sipper fordi de ikke får lov til å sitte med nesa limt fast på en Gameboy i friminuttene. På denne skolen hadde de en støvete bakgård med en  vippe og et huskestativ, men likevel løp barna rundt og hadde det gøy. De likte både å få besøk og bli tatt bilder av, alltid gøy å glede noen! Etter skolebesøket ble vi guidet av noen ekstremt hyggelige mennesker som jobbet frivillig for YEEP- gruppen. De guidet oss gjennom slummen, og viste oss blant annet byens to ENESTE toaletter! Vi fikk også se markedet, og en søppeldynge de har laget for å prøve å forhindre at alt søppelet slenger rundt over alt. Det er fantastisk å se alt hva Plan har hjulpet til med. Selv om disse menneskene er født inn i fattigdom og kanskje ikke har en vei ut av det, får de både inntekt til å klare seg og håp for framtiden. Jeg kunne skrevet en bok om dagens opplevelser, men nå er jeg så utmattet og tenkte å legge meg for å fordøye alt jeg har sett og hørt. Har forresten kommet til Mombasa nå! Fløy hit litt tidligere i kveld, og har kommet til et fint hotell med balkong på rommet og stooor deilig dusj. Jeg er full av støv fra slummen både på utsiden og innsiden, og føler at jeg må dusje 503577 ganger for å bli ren. God natt, alle lesere! Glem aldri hvor heldige dere er.

Alltid gøy med fans!
Kathy og Leah. Leah jobber som frisør i den lille salongen.
Kathy og datteren hennes Elsie i skolegården.
Her er jeg med en liten, søt venn jeg fikk. Hun var litt skeptisk, men det gikk over.
 

plaster til frokost

God morgen Kenya, god morgen Norge! Det var deilig med en god natt søvn i en seng. Til tross for at sengen var som et knekkebrød, har jeg det helt supert. I dette øyeblikk pusser jeg tenner med flaskevann, er livredd for diarè og oppkast. Hadde jo vært kjipt å måtte ligge inne i dag som vi skal se så mye spennende! Ellers har jeg begynt på plastrejobben også. Det har seg nemlig slik at jeg alltid blir angrepet av gnagsår uansett hva slags sko jeg tar på meg, det er egentlig ingen forskjell på høye hæler og fjellsko. I og med at vi skal i slummen i dag har jeg bestemt meg for å dekke meg til litt, så her går det i jeans, joggesko og t- shirt.

Rekker dessverre ikke å godkjenne kommentarer på det forrige innlegget før i kveld!
 

– og nå er jeg i afrika

Jeg er i Afrika! Sprøtt. Klarte å sove nesten hele flyturen, og da jeg våknet på slutten så jeg på skjermene rundt omkring i flyet at vi fløy forbi Equator og nærmet oss Nairobi som er hovedstaden i Kenya. Da gikk det opp for meg hvor LANGT hjemmefra jeg er! Da vi kom til flyplassen i Nairobi var jeg selvfølgelig kvalm og uggen, og følte meg som et eller annet utgått kjøleskapinnhold. Da jeg fikk øye på et toalett var jeg overlykkelig, og løp inn for å kaste meg over doskåla da jeg kjente at kvalmen kom som en tornado. Da jeg ut at vannet var stengt av slik at jeg verken kunne skylde ned på do eller vaske hender, var jeg nære på å gi opp hele opplegget. Velkommen til Afrika liksom, hvisket jeg til meg selv mens jeg gråt en norsk og bortskjemt liten tåre inne på damedoen. Men så kom jeg til meg selv, og ble egentlig kjempegira igjen. Både reisefølget og menneskene jeg har møtt her nede så langt er kjempehyggelige mennesker. Vi ble møtt av Plan Kenya og kjørt til hotellet, som faktisk ikke er så verst. GREIT, jeg er livredd. Har fått eget hotellrom i en skummel gang, hvor «militærkledde» menn marsjerer rundt i gangene – også kalt pikkoloer. Hotellrommet er egentlig ganske fint i seg selv, men det er noe med mørket og den lille sikkerhetslenken på døra som får meg til å føle meg så liten og redd. Skal TIDLIG opp i morgen for å besøke slummen i Nairobi, så nå skal jeg snart legge meg. Men først skal jeg ringe rundt for å høre stemmer jeg trenger å høre for å kunne sove. Noen av dere lesere som har vært i Afrika før? Hvor, i såfall?

Litt trøtt?! Filmes skal man visst likevel.
Her kan dere se litt av hotellrommet!

Og her er jeg for to minutter siden. Lagt meg! Selv om jeg er noe døgnforvirret.. Har ikke sovet siden natt til lørdag.