MITT LIV I EN VANLIG JOBB

MIMRE, MIMRE 💭

Det begynner å bli mange år siden jeg hadde det vi kan kalle en «vanlig jobb». I dag, da jeg løp rundt på kjøpesenteret for å hamstre strå og blomster til boligfoto, så jeg et menneske som sendte meg rett ned memory lane. Jeg var 17 eller 18, og jobbet sammen med henne på postkontoret. Som den gang var mye mer enn bare et postkontor, det var også en bank som dealet med store summer penger. Så jeg var en smånervøs ungdom som telte tusenlapper på disken, mens utålmodige kunder trippet med kølappene sine i bakgrunnen. Skal sies at jeg etterhvert ble en veldig effektiv kundebehandler, og uten at de gamle tantene jeg jobbet med fikk det med seg, hadde jeg en intern konkurranse om å ekspedere flest kunder i timen. Jeg vant hver gang, og feiret på Subway i lunsjpausene. Den magiske halvtimen, som de gamle tantene passet på at jeg overholdt. Selv kunne de gå ut på trappa og røyke når som helst – den slags goder fulgte visst med alderen.

Tilbake til min tidligere kollega som jeg fikk øye på i dag. Jeg husker en gang jeg skulle hjelpe en mann med å veksle valuta. Jeg klarte å trykke feil, og ba henne om hjelp. Hun himlet med øynene, kom bort til disken min og så hva jeg hadde stelt i stand. Og så kjeftet hun meg huden full foran kunden. Jeg stod der og stirret ned i tastaturet som om det skulle forvandles til et hull jeg kunne synke ned i – helt til kunden tok meg i forsvar, og den sure bedreviteren måtte unnskylde seg til oss begge.

i ☕️ 🍰

Jeg husker også dagen jeg måtte gå inn på sjefens kontor og si i fra om at jeg ble plaget av en av de ansatte. En snodig liten kar som jobbet med å legge post i postbokser. Det startet med at han stakk bortom og kikket på føttene mine da jeg ekspederte kunder. Så kom vi i snakk på pauserommet, og han ville så gjerne vite når jeg hadde bursdag. Og hvilken skostørrelse jeg brukte. Bursdagen min var kort tid etter, og han kom med armene fulle av bæreposer til meg. Seks par sko som han gjerne ville at jeg skulle prøve mens han så på, og han kunne gjerne få et kyss på kinnet også. Den dag i dag husker jeg ikke hvordan jeg klarte å vri meg unna. Uken etter fikk jeg brev hjem i posten. Han hadde vært i fotoboks og tatt bilder av seg selv som han syns at jeg skulle ha – dessverre var han så lav at det kun var toppen av hodet hans som var synlig på bildene.

Bloggen min var helt i starfasen da jeg jobbet på Posten, og etterhvert begynte det å komme folk innom bare for å hilse meg. Jeg tror jeg sa opp stillingen min da jeg hadde tjent 5000 kroner på bloggen, for jeg følte på meg at nå kom jeg til å klare meg uten å bli vekket på frilørdager med spørsmål om å ta en vakt. Det var tider, det.

Noen år etter at jeg hadde flyttet til Oslo, skaffet jeg meg en ekstrajobb fordi jeg var på et dårlig sted i livet, og trengte noe å fylle dagene mine med. Annet enn kjærestedrama, vorspiel og kafébesøk. Så jeg fikk komme og jobbe hos EF, som jeg tidligere hadde reist med. Det digget jeg, helt til det begynte en ny salgssjef som ville ha meg på telefonsalg. Hun plasserte meg på nabopulten, og ba meg ordrett om å ringe rundt til unge jenter og si at det var Ida Wulff, bloggern sjøl, som ringte for å høre om de ville reise på språkreise. Altså…. Haha! Ellers var det mange hyggelige folk som jobbet der. Husker jeg ringte ned til kontoret i panikk den 22. juli, før man visste noe særlig, og hørte om alle var OK. Men jeg sluttet kort tid etter, jeg kunne ikke finne meg i å være telefonselger med en personlig vri.

Før Posten, EF og litt annet smårusk, jobbet jeg faktisk i ungdomsredaksjonen til Tønsbergs Blad. Hadde så lyst til å bli journalist. Og ved siden av drev jeg en nettside som het Tønsberg Ungdom sammen med hun som i dag er kjent som MakeupMalin. Begynte å følge henne på Instagram for noen år siden og kjente henne ikke igjen, visste bare at det var noe kjent. Tønsbergs Blad og Tønsberg Ungdom føltes som skikkelig drømmejobber, jeg måtte på audition og full pakke for å få dem. Men journalist-drømmen døde da jeg på andre siden av bordet fikk oppleve hvordan «ekte» journalister opererer.

Morsomt å tenke tilbake på disse jobbene – selv om jeg ikke har savnet dem et sekund. Så blir det jo spennende å se om jeg noen gang kommer til å trampe inn på et kontor igjen, som ikke drives av meg selv.

Nå skal jeg ut på kjøretur med mamma, pappa og Gravlyset. Vi skal se på møbler, det sier jeg aldri nei til å være med på uansett hvor dårlig tid jeg har. Trodde jeg skulle levere en skoleoppgave 27. april, men så viser det seg at den skal leveres i morgen. Føler det sier en del om meg for tiden ✌🏽

11 kommentarer

  1. Jeg husker faktisk tiden du jobbet på posten, så har vell fulgt bloggen din ganske lenge 🙂

    1. Wow, det må du ha gjort da ja 😀 Pleide å sitte der og blogge på kveldene når det ikke var kunder, hehe.

  2. Så spennende å høre litt om din arbeidserfaring 🙂 Jeg jobber på apotek og dagen min har vært travel, så travel at jeg ikke har vært innom bloggen din før nå. Tror de færreste har drømmejobben, men jobber for å realisere drømmer. Høres nydelig ut med frihetene din, men samtidig et press om å levere og å begrense seg når man ikke har fast arbeidstid. Håper du fortsetter den gode jobben du gjør med bloggen og gir meg mange fine avbrekk i min jobb hverdag.

    1. Så hyggelig <3 <3 Stor klem til deg!

  3. Hei Ida! Jeg er så nysgjerrig på hvilken interiørstil du kommer til å gå for i den nye leiligheten. Skal du hente inn igjen den danske delen av deg (fra Tønsberg-leiligheten, elsket den leiligheten og hvordan du innredet den) eller blir det fremdeles sort og ganske massive møbler? Superspent, altså! 🙂
    Klem fra ei som tydeligvis har fulgt deg i sykt mange år :*

    1. Hei Rebekka 😀 Det blir nok en god blanding! Alle veggene er i kalk, mulig vi maler noen av dem. Og tapetserer, for å få litt struktur. Møblene blir både mørke og lyse – leiligheten er veldig lys, så den tåler litt mørkt. Gleder meg til å vise! <3

  4. Du er beste blogger!!!! Sluker tekstene dine.. Kjenner meg så igjen i mye!

    1. Takk snile du <3

  5. Elisabeth L

    Du har virkelig oppnådd mye <3 et er så lett å glemme slike hendelser når man er opptatt av hverdagen! Men den deilige aha følelsen man får når man ser hvor langt man har kommet 🙂 husker da jeg jobbet i klesbutikk; tanter og røykpauser, det er virkelig noe for seg selv! Alle små pausene de tar er jo nesten mer enn en lunsjpause til sammen 😠

    1. Hehe, ja, de får virkelig lønn for «strevet» 😀

  6. Husker veldig godt tiden du jobbet i Posten. Har vel nesten fulgt deg siden starten? 😃 Fulgte mange blogger en periode da blogging tok over hele internett, men nå er det bare deg jeg følger ☺️ Henger litt etter med lesingen (hverdag, jobb, tjas og mas og alt det der, tiden strekker ikke til), men på lørdagskveldene setter jeg meg ned og catcher up med et glass vin. Det er kos det 😉

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.