FREMGANG, PMS & SMÅPANIKK

Jeg vet at det ikke har gått én måned en gang, men 2019 er allerede så mye bedre enn 2018. Jeg er glad for at jeg satte meg noen mål – for jeg er allerede godt i gang med å krysse av på lista. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli en sånn klisjé som oversetter et nytt kalenderår til en ny sjanse til å bli et bedre meg. Men denne gangen føles det faktisk sånn. Jeg legger meg tidlig og står opp tidlig. Sover bedre. Jeg trener nesten hver dag, og enda viktigere: Variert. Styrke, kondisjon og yoga. Når isen på bakken forsvinner, skal jeg begynne å gå turer igjen også.

Jeg har vært mer sosial denne måneden enn jeg var hele forrige halvår. Vennemiddager, spontane shoppingturer og telefondates. Besøk. Jeg har virkelig skjerpet meg. Grunnen til at jeg har slitt med å være sosial til tider, er fordi jeg setter av hele dager til skole og jobb. Ikke at jeg skal sitte med skole og jobb hele dagen, men jeg har altså pleid å sette av hele dager fordi jeg har vært redd for at det sosiale skal spise for mye av tiden. Angsten for å ha gjester som aldri drar hjem, så jeg ikke får gjort greia mi. Men det har jeg bare lagt helt vekk. Venner og familie må komme i første rekke, så får jeg heller jobbe litt mer effektivt og stirre litt mindre i veggen.

I helgen kommer min kjære Kristina på besøk. Til tross for at jeg mest sannsynlig må ha et skypemøte med eksamensgruppa på søndag. For en liten stund siden ville jeg mest sannsynlig tenkt at: Nei, uff, da passer det ikke særlig bra med helgebesøk. Nå derimot, tenker jeg at: Hun får klare seg sjæl litt, det ordner seg. 

Det høres helt psycho ut, I know. Men jeg tror nøkkelen her er søvn. Jeg sover godt, og blir mer effektiv. Jeg blir mer effektiv, og har plass til flere mennesker i livet mitt. Og søvnen? Den er blitt bedre av å slutte på p-piller. Jeg er ikke i tvil en gang, for det samme skjedde sist gang jeg sluttet. Plutselig sovnet jeg med det samme jeg la hodet på puta, og jeg ble en hypersosial gladlaks.

Nå skal det sies at jeg ikke er en hypersosial gladlaks akkurat i dag. Jeg våknet rett og slett i et humør som er veldig lite typisk meg. Veldig lite typisk meg som alltid er veldig takknemlig for det livet jeg har her og nå. Jeg våknet opp med småpanikk fordi jeg snart fyller 30 (jeg er 28…) og ga samboeren min beskjed om at jeg ikke orker mer av dette livet. Noe stort må skje. Jeg vil ha noe annet. Vi må reise. Jeg må slutte på skolen. Vi må adoptere et barn fra Jemen. Jeg må slutte å spise sukker. Når skal vi egentlig gifte oss? Du vil ikke gifte deg, du! Ikke ta på meg. Jeg er snart 30 år. 

Snill som han er, foreslo han å ha et «planleggingsmøte» i kveld. Se på livene våre. Om det er noe vi vil tilføre, eller noe vi vil kvitte oss med. Det han ikke skjønner (og som jeg heller ikke skjønte før nå) er at jeg mest sannsynlig bare har PMS. Skål for å bli ustabil som flyturbulens én gang i måneden, vi kvinner burde få lønn for å være kvinner. Jeg er ferdig med dagens hjemmekontor – nå er det skole som står for tur. Får jeg trent i dag også, så er jeg jaggu fornøyd med meg sjæl ♥

God helg!