JEG VIL IKKE FORANDRE MEG LIKEVEL

Hei og hopp, etter en skoledag som føltes evig lang.

Vet du hva jeg lærer mest om på dette studiet? Meg selv. Og det sier jeg helt uten ironisk distanse. Jeg skal ikke gå så dypt inn på det akkurat nå, men etter en del caser/eksperimenter, har jeg blant annet bestemt meg for å prøve å jobbe litt med det ekstreme kontrollbehovet jeg har. For jeg har vanskelig for å stole på både ting og mennesker, når resultatet angår meg selv. Jeg stoler ikke på at vekkeklokka ringer om morgenen. Jeg stoler ikke på at samboeren min klarer å vaske klær på riktig måte. Og jeg stoler ikke på kollektivtrafikken. Jeg tar helst en tidligere buss (hvis ikke to) når jeg skal noe viktig. Som en forelesning jo er, ettersom jeg sparer fraværet mitt til jeg blir syk på ordentlig.

Så i dag, da jeg skulle avgårde på forelesning, bestemte jeg meg for å utfordre meg selv. Ta den siste bussen. Den som er fremme fem minutter før oppmøte, i stedet for tre kvarter. Hvis du er min rake motsetning, tenker du nok whatever. Er du lik meg, skjønner du sikkert godt at jeg begynte å svette før jeg gikk hjemmefra. Det er få ting som gjør meg så stresset, som tanken på å komme for sent. Rulle inn i en påbegynt forelesning. Forstyrre andre, få alles oppmerksomhet.

Men, okey. Livet er for kort til å alltid komme tre kvarter for tidlig, så jeg satt hjemme og tvinnet tomler til det virkelig var på tide å surre på seg skjerfet og gå.

Hva tror du skjedde? Busstoppet mitt var borte. Fattig på tid, fulgte jeg skiltene og løp til det nye busstoppet. Men der hang det et nytt skilt, som kunne informere om at avgangen var flyttet. Det stod ikke hvor. Så jeg løp til informasjonen, hvor jeg fikk beskjed om hvor det nye busstoppet var. Jeg kunne rekke det på sekundet hvis jeg løp. Så jeg løp. Da jeg kom frem til stoppet, så jeg skolebussen min stoppe i det fjerne. Som en liten legobuss, langt der borte. Jeg hadde blitt fôret med feilinformasjon for tredje gang.

Mens jeg spurtet til bussen, innså jeg at jeg ikke har løpt etter en buss siden jeg var barn. En av fordelene ved å alltid være tidlig ute.

Klissvåt under puppene, dumpet jeg ned på en stol i klasserommet tre minutter før oppstart. Og da bestemte jeg meg for at: Dette er ikke noe for meg. Folk er jo ikke til å stole på. Jeg er til å stole på. Så jeg kommer til å fortsette med å ta en tidligere buss – eller to. Skru på nittisju alarmer. Være ansvarlig for klesvasken i heimen.

For livet er også for kort til å komme for sent på grunn av kollektivtrafikken. For kort til å forsove seg fordi teknologien svikter. Og for kort til å ha rosa sokker og krympede klær.Nei, å legge skjebnen min i andres hender er virkelig ikke noe for meg. Jeg var hos en tankefeltterapeut en gang, som mente at flyskrekken min grunnet i kontrollbehov. Og det kan godt være. Jeg skulle gjerne sittet i cockpit og dratt i spakene sjæl, hehe.

Eller så må jeg innrømme at jeg er sliten og stressa nå. Denne uken er jeg masterstudent, selvstendig næringsdrivende, sosial apekatt og sporty spice med ambisjoner. Jeg er ikke vant til alt på én gang, men etter helgen blir det heldigvis litt roligere igjen.

Jeg har ikke engang rukket å se på Truls à la Hellstrøm, da vet du at det er busy week…