NOEN GANGER OG ANDRE GANGER

Noen ganger smiler jeg litt ekstra til gamle damer. Trer til side, lar dem gå først – tenker at gamle damer er søte, og at de skal respekteres. Andre ganger viser jeg fingeren til gamle damer, bak ryggen deres, eller bare inne i hodet mitt. Når de sniker i køen uten å få tilbud om det, og når de bruker syv minutter på å velge ost i butikken, sånn at jeg må stå og vente på tur for å komme inn i kjøleskapet. De stundene hvor jeg tenker at jeg ikke har tid til gamle damer.

Noen ganger er jeg sunn. Planlegger hva jeg skal spise dagen i forveien, fyller opp kjøleskapet med grønt og skjønt. Ser på kroppen min som en bil som skal fylles med bensin, drar den avgårde på trening. Andre ganger behandler jeg kroppen min som den søppelposen som fylles med all drittmaten en usunn barnefamilie kaster fordi de skal gjøre en livsstilsendring på TV. Mengder med pizza, smågodt i alle regnbuens farger og mange timer foran en TV-serie. Og jeg elsker det, får aldri dårlig samvittighet.

Noen ganger er jeg utadvendt. Prater som en foss med butikkansatte, slår av en prat med naboer i heisen, insjer på å treffe venninner. Andre ganger vurderer jeg å få installert kikkhull i døra, så jeg slipper å gå ut når det er noen andre i oppgangen.

Noen ganger føler jeg meg fin. Ser meg i speilet og tenker at ja, okey, dette kan vi jobbe med. Bruker tid på håret, tar på meg en fin bluse. Andre ganger føler jeg meg som noe som burde vært fjernet med dobørsten. Blubbete, slapp, blek, kan jeg ikke bare få være usynlig.

Noen ganger bryr jeg meg om miljøet. Panter flasker, skrur av vannet mens jeg masserer shampooen inn i håret, slukker alle lys når jeg går hjemmefra. Andre ganger lager jeg middag med halvåpent kjøleskap, og forlater hjemmet mitt med åpne vinduer, for så å varme leiligheten opp igjen når jeg kommer hjem.

Noen ganger liker jeg storbyen. Orkesteret som dannes av trikker, sirener og leddbusser som tar skarpe svinger. Ser på mennesker, finner inspirasjon, føler meg trygg der hvor jeg er liten og ubetydelig. Andre ganger får storbyen meg til å føle at jeg ikke får puste. At jeg lengter vekk, bort, få meg hjem til der hvor til og med en savnet katt havner på forsiden av avisa.

Noen ganger er jeg voksen. Bretter opp ermene, gjør det voksne gjør, og dealer med både behagelig og ubehagelig. Andre ganger stiller jeg meg bare midt på stuegulvet og twerker når samboeren min sier at det er på tide å betale regninger. Aldri like voksen på innsiden, som på baksiden av bankkortet.

Noen ganger er jeg pertentlig og prippen. Løper skrikende ut av soverommet fordi noen har prompa, og det er faen ikke lov. Henger opp skjorter etter farge, kjøper nye servietter bare for å ha fine servietter, holder pusten når fremmede hoster. Andre ganger ligger jeg med Macen på magen og pirker meg i nesa, som om ingen så meg, selv om noen ser meg.

Noen ganger er jeg smart og selvsikker. Stoler på hjernen min, den kan jo så mye. Jeg har lest så mange bøker, opplevd så mye, sett så mye av verden. Har levd i noen år nå. Andre ganger er jeg usikker og føler meg dum. Veier hvert eneste ord, fordi jeg er redd for at andre skal se meg for noe jeg ikke er.

Noen ganger føler jeg at jeg vet hvem jeg er. Hva jeg står for, hva jeg liker, hvor jeg skal. Andre ganger føler jeg at jeg bare er et menneske, og et menneske kan være alt på én gang. Kanskje bruker vi for mye tid på å definere hva og hvem vi er. Kanskje kan de fleste være både introvert og ekstrovert. Både barnslig og voksen. Både stygg og fin. Sosial og folkesky. Omtenksom og egoistisk. Selvsikker og usikker. Bra og dårlig. Noen tanker fra meg, her jeg sitter i en bil med 6% batteri på Macen. Hvorfor ladet jeg den ikke før jeg dro? Jeg er definitivt den rotete versjonen av meg selv i dag.