TYPISK OSS: HAWAII EDITION

Når du leser dette innlegget, sitter nok vi langt over skyene og snorker i hvert vårt flysete. Sikkert litt slitne og lei, men veldig enige om at det har vært så VERDT det. Disse ukene har virkelig vært et eventyr, og jeg har forelsket meg fullstendig i Hawaii. Selv om vi ikke har sett en brøkdel av alt man kan oppleve her. Men det gjør ingenting, for vi har allerede planlagt at vi skal tilbake senere i år. Takk til bestevennen min for godt selskap på nok en reise – følte jeg måtte lage et innlegg for å prøve å beskrive hvor morsomt vi har det sammen. Beklager på forhånd hvis det blir too much information for noen…  ♥ Vi hadde planene klare hva angikk flyturen hit, og hadde bestemt at vi skulle holde oss våkne på den siste flyturen fra San Fransisco til Honolulu. Derfor oppgraderte vi oss til first class, og syns det var litt stas. Nå skal vi kose oss maks! Vi rakk å pirke litt i en treretters middag og bestille oss en drink, før vi falt i den dypeste søvnen og dermed gikk glipp av hele opplevelsen. Fail! 

♥ Du vet hvordan du alltid skal være forsiktig med å snakke tull i utlandet, fordi du aldri vet når det står en nordmann rundt hjørnet? Det problemet føler vi ikke at vi har hatt her. Vi har møtt på maks tre nordmenn, og to av dem var i skolesammenheng. Men en vakker dag hadde vi en ganske lang taxitur. Og som vanlig satt vi i baksetet og fjollet i vei om alt og ingenting. Da vi var framme og skulle til å betale, sier taxisjåføren plutselig: kort eller kontant?! Gjett om stillheten senket seg i taxien i noen sekunder. Alt jeg klarte å tenke var: hva faen har vi snakket om?! Har vi sagt noe om sjåføren? Hvor mange gang er i løpet av turen har vi praktisert fullstendig upassende humor? Jeg syns det var frekt av taxisjåføren jeg, da. Han kunne jo avslørt at han hadde bodd 30 år i Norge med en gang vi satte oss inn i bilen….

♥ Etter fire dager på studenthjem, begynte vi å lure på når vi skulle få nye håndklær og rent sengetøy, det begynte jo tross alt å bli ganske ufresht. Heldigvis hadde rommet vårt vaskedag dagen etter, så om morgenen slang vi håndklær og alt som var på gulvet, og gledet oss stort til å få nytt. På vei ut gikk vi innom administrasjonen bare for å forsikre oss om at alt var i orden, og beskjeden vi fikk var…. You do your own laundry. Yes da. Her har du bertene som tror de er på luksushotell. Så da var det opp på rommet igjen, legge på skittent sengetøy og henge opp håndklærne igjen. Det var jo ikke sånn at vi orket å sette oss inn i hvordan man bruker vaskeriet. 

♥ Før vi reiser sammen, vet vi alltid at vi kommer til å ha minst én skikkelig krangel i løpet av turen. Denne gangen har vi ikke flydd i tottene på hverandre, men det var ikke langt i fra. Da vi hiket opp Diamond Head, fant vi en liten klippe som stakk ut av fjellet, hvor det passet fint å ta bilder av hverandre. Det eneste som stoppet en fra å falle utfor stupet, var noen tynne jernstenger. Over alt hang det skilt om at du ikke må lene deg på gjerdet. Da det var Kristina sin tur til å bli tatt bilde av, hoppet hun opp og satte seg på gjerdet. Som man ikke skulle lene seg på en gang. Kom deg ned, jeg tar ikke bilder når du sitter oppå der, ropte jeg. Men nå sitter jeg her uansett, så bare knips, ropte Kristina tilbake. Da hun var trygt nede på bakken igjen, smalt det: jeg hadde gjort det igjen hvis du ikke klikket sånn. Det gjorde meg dritsur, og jeg klarte ikke å gi meg der: ok, jeg skjønner. Hvis du kaller det å klikke når noen bryr seg om deg, greit for meg! Jeg ga meg ikke før Kristina hadde sagt unnskyld. Hahaha. Kranglefanten.  ♥ Vi var jo litt rådville da vi skulle legge kjappe planer for nyttårsaften, og bestemte oss til slutt for å booke oss inn på en fest som skulle være på et resort. Kristina ringte resortet, og presterte å si at «we are two adult girls who would like to come to your party». Jeg tenkte 1. Å nei, nå tror de at vi er eskorter med en fortid i pornobransjen. 2. Godt vi skal på engelskkurs! Vi lo så mye at det nesten var umulig å fullføre telefonsamtalen. Etter den dagen har vi presentert oss som two adult girls ved alle reservasjoner vi har gjort. God stemning!

♥ Siste kvelden vår på studenthjemmet var vi tomme for dopapir. Etter den lille flausen med håndklær og sengetøy, forstod vi jo såpass at vi var nødt til å kjøpe dopapiret vårt selv. Men… Kjøpe en stor pakke dopapir bare for noen timer?! Det gidder vi jo ikke. Vi robber heller dassen på Cheesecake Factory etter middagen. Vi følte oss både smarte og økonomiske, der vi trampet inn på toalettet for å hustle litt tørkepapir til kvelden. Men akkurat i det vi skal til å fylle veska, tar den ene damen på toalettet fram en rengjøringsspray. Hadde hun gjort det ett sekund senere, hadde vi sikkert blitt utestengt fra Cheesecake Factory på livstid. Og dét hadde vært krise. For det er livets sted.

♥ Orker dere å høre mer om dopapir? Vi endte med å gå og kjøpe en 4-pack dopapir, for vi var vettskremte etter opplevelsen på Cheesecake Factory. Med nytt dopapir i posen var vi i godt humør, da vi hoppet inn i heisen på studenthjemmet. Kristina setter seg på huk over dorullene, og sier….. I’m taking a shit. Lært seg skikkelig engelsk, vettu! Og før hun rekker å fullføre setningen, hopper en fremmed person inn i heisen sammen med oss. Som helt sikkert forstod engelsk. Vi burde egentlig bare ha ledd av det, men stod i stedet og holdt pusten hele veien opp til vår etasje. Det var smertefullt. 

♥ Jeg regner med at noen kanskje kjenner seg igjen i denne, men jeg blir sånn super ukomfortabel i dyre butikker. Og dem har vi vært en del i her på Hawaii. Jeg oppfører meg nærmest som en dørmatte, tør ikke å ta på noe, og skal i hvertfall ikke sitte ned og drikke sprudlevannet vi blir tilbudt. Selv om vi faktisk har tenkt å handle. Heldigvis har ikke Kristina det problemet. Da jeg skulle kjøpe lommeboken på Chanel, ble jeg så ukomfortabel at hun måtte ta seg av handelen. Selvstendig kvinne dott com.  ♥ Er det noe som får min kjære reisepartner i godt humør, så er det når det er tilbud på fine ting. Første gangen vi var på en ordentlig matbutikk her, fikk hun øye på en hel vegg med tilbud på julegodteri. Candy canes til 49 cent ropte hun, sklei bortover gulvet og landet på alle fire foran godteriet. Standard prosedyre, og som den gode vennen jeg er, står jeg bare og ler så jeg ikke får puste.

♥ Bortsett fra en helt forferdelig og upassende form for humor, snakker vi mye om to ting: interiør og dyr. Det er så mange søte hunder i området her, at vi bare går rundt og «åh»-er hele tiden. Uansett. En av kveldene vi sov på studenthjemmet, hørte vi plutselig mjauing fra noe som hørtes ut som en liten og fortvilet katt. Det samme skjedde kvelden etter. Dagen etter holdt ikke Kristina ut lengre, så det ble en daglig rutine å kjøpe kattemat og legge det på en brun papirpose nede i buskene. Etter noen dager, bestemte hun seg for å ringe til Animal Rescue, for å få noen til å hente katten. Hun ringte og ringte, skrev til og med til dem på Facebook. Takk og lov for at de ikke svarte, for jammen hadde ikke katten et hjem og en kjærlig eier på andre siden av veien. 

♥ Waikiki Beach er en ganske fullstappet strand. Her ligger man som sild i tønne, og det er ikke sjeldent at man kommer i prat med den som ligger helt inntil. I denne historien nevner jeg ingen navn. Men en av dagene hadde vi spist dårlig mat før vi gikk på stranda, og hadde vondt i magen begge to. En av oss tok sjansen på å slippe en liten promp – som ikke viste seg å være en liten promp, men et tordenvær av verste type. Det kunne gått helt fint. Hvis det ikke var slik at en japansk turist lå og leste bok rett ved rumpa til vedkommende. Skal love dere at denne turisten fikk fart på seg, røsket med seg håndkleet sitt og forsvant. HAHAHA! 

Ok, nå gir jeg meg før jeg går over grensen. En ting er i hvertfall sikkert, etter denne turen har vi sikkert hundre nye historier og minner vi kan le og smile av. Vi blogges når jeg er trygt nede på norsk jord 🙂