NÅR JEG HAR DET VONDT SÅ ER DET FORDI JEG HAR DET SÅ BRA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b2 preset

Jentekveld. Det er blitt enda senere, vi har drukket enda mer, og vi er blitt enda bedre kjent. Fulle jenter som knytter bånd – det er noe fint over det, men jeg har en mistanke om at utenforstående og edru mennesker ville fått sår i hjernebarken av å bevitne ritualet.

En av jentene forteller om barndommen sin. Den har stort sett vært fin, men det skjedde noen triste ting som et barn ikke bør oppleve. Det har merket henne for livet. Jeg presser leppene rundt en Marlboro Light, og sender henne et blikk fylt av forståelse blandet med avsmak. At noen kan behandle et barn sånn, sier jeg.

Din tur! Roper en av de andre jentene, mens frostrøyken står ut av munnen på henne. Eller kanskje det er Marlboro Light, jeg vet ikke. Meg? Ehm.. Jeg har liksom ikke… Opplevd noe fælt. Alle øyne på meg. Jeg tenker så det knaker. Ikke tull, alle har noe, sier en stemme jeg ikke klarer å lokalisere.

Jeg kan liksom ikke fortelle at jeg har dårlig samvittighet ovenfor mamma og pappa, fordi lillebror og jeg kranglet så mye da vi var små. Eller at jeg var med til dyrlegen og så den svarte katten min, Mons, bli avlivet da jeg var sju. Jeg kan jo alltids fortelle om den gangen jeg var sammen med en partynarkoman uten å vite det, og at da jeg oppdaget det, så skylte jeg en pose kokain ned i do like før jeg fikk et kne i ansiktet, ringte politiet og flyttet hjem igjen til mamma og pappa? Jo, jeg forteller om det. Men jeg føler meg likevel litt uærlig, for det har jo ikke merket meg for livet. Det var sånt som virket ødeleggende der og da, men som man kommer seg over fordi man kommer seg over det å være tenåring.  

Jeg får blikk fylt med forståelse og avsmak i retur. At gutter kan behandle jenter sånn. Frostrøyk og Marlboro Light har tettet luften i den lille ringen vår fullstendig, en av jentene foreslår at vi går inn igjen. Sykt LOL at vi må gå inn for å få frisk luft! 

Mens de prater videre, tenker jeg at det er «sykt LOL» at jeg ikke har noe å bidra med når de snakker om slemme stefedre og omsorgssvikt. Spontanaborter og sykdom i nærmeste familie. Nedbrent barndomshjem og storebror i fengsel.

Er jeg kjedelig fordi jeg har hatt det bra?

Jentekvelden jeg beskriver over, fant sted for lenge lenge siden. Men jeg har tenkt mye på den i det siste. For det at jeg har hatt, og har det så bra, har formet meg mye som person. Jeg tror mine nærmeste venner vil beskrive meg som hun smånevrotiske, kontrollfreaken, som alltid må planlegge godt for å unngå at noe går galt. Og der ligger det noe. En frykt for at det smertefrie livet mitt, skal bli snudd på hodet og bli ødelagt. En frykt for å kjenne på en fortvilelse, smerte og sorg som jeg aldri har kjent på. For jeg ser jo at det smeller for folk rundt meg. De mister folk de er glade i, blir syke og så videre. Når skal det smelle for meg? Jeg vet at det er helt latterlig å tenke sånn. Men det er nå sånn jeg tenker. Jeg føler at jeg har alt å tape, og det er derfor jeg er redd for dumme ting. Redd for å fly, redd når foreldrene mine er ute og padler i kajakk, redd når lillebror er fire måneder på Bali og kjører scooter uten hjelm hjem fra byen. 

Tenk, det at jeg er så heldig og har hatt så flaks her i livet, har gjort meg nervøs, forsiktig og tankefull. Samtidig går jeg rundt og føler meg så takknemlig. Håper at jeg kan fortsette å være heldig, slippe at det smeller. Er det i det hele tatt mulig? 

Hvis du virkelig vil høre min sob story: når jeg har det vondt så er det fordi jeg har det så bra. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Processed with VSCO with b2 preset

65 kommentarer

  1. Jeg kjenner meg sånn igjen i dette, og det henger veldig mye sammen med flyskrekken min; jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å være redd. Å rett og slett måtte tilbringe mange minutter med ren frykt om noe skulle skjedd under en flytur.

  2. Kjære Ida, du er bare så himla fin! Du er så flink til å sette ord på ting og det er så flott at du er takknemlig over at livet er godt å leve, og ikke bare tar det for gitt. Fortsett å lev hver dag som det er din siste; nyt, elsk, spis og lev godt – fordi du fortjener det. Det er ikke fy skam å være redd for at det kan skje noe med en selv eller sine nærmeste, i min verden kalles det kjærlighet og ydmykhet, for alt kan skje i den tiden man har her på jorden. Kjærlighet til deg <3

  3. DAGSVERMER.NO

    Dette var et kjempegodt innlegg. Jeg vil påstå at jeg har mer livserfaring enn de aller fleste andre på min alder, uten at jeg skal nevne noe av det. Men det er i de periodene i livet jeg har det smertefritt og veldig bra, at jeg er engstelig. Det er da jeg er redd for å havne i en ulykke eller at ting skal falle sammen. Tanker som «nå er livet mitt litt for bra», har streifet meg. Om jeg jobber meg på beina igjen etter en smell, er jeg rolig. Ja, det er tøft og vondt å oppleve vonde hendelser. Men da er jeg i det minste ikke engstelig, for da vet jeg innerst inne at herfra går det oppover og da er jeg fokusert på det. Selv om det kan være forferdelig tungt å gå i motbakke!

    Alle har sitt. Det er umulig å være menneske uten å oppleve noe, føle eller frykte ett eller annet som føkker oss litt opp. Vi skal aldri måle hverandres følelser eller opplevelser opp mot hverandre, for de er individuelle… 🙂 <3

  4. håper så inderlig at du bestemmer deg for å skrive bok en dag!!

  5. Camilla

    Uansett hva andre har, så har du det du har. Både godt og vondt.

    Men jeg tror at om det skulle smelle, så går det det óg på et vis. Om man mister alt, så mister man alt. Livet er urettferdig uforutsigbart sånn.

    Jeg mistet i en alder av 23 år helsa mi. Og etter at jeg mistet den, så forsvant jobb, økonomi, de fleste vennene og mitt sosiale liv. Men det går. Jeg lever og jeg finner en måte. Livet mitt ble ikke som planlagt, men jeg er bare 26. Jeg kan legge en ny plan.

  6. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, er også bekymret for at boblen min skal sprekke. Derfor er jeg ofte bekymret for å fly og når andre jeg er glad i er ute og reiser. Takk for at du setter ord på det, gjør det enklere å forstå 🙂

  7. Så fin reflektering, på en måte….

    Synes nå det med eksen din var vondt å lese om.. Men en ting er sikkert Ida, du ligger langt forran enkelte! Mange som har hatt lite å stri med så aldri tenker i de baner du tenker nå, du har hvertfal tenkt i de baner om det skulle skje noe. Men håper for all del at du slipper å oppleve noe traumatisk å fælt, utenom de fæle tingene vi alle vil kjenne på en dag i form av dødsfall å ting som skjer av naturens gang.

    Goood klem til deg Ida, du er ei reflektert jente!

  8. Så fint du skriver. Skriv bok! Ser for meg du skriver ei bok om en jentegjeng i Oslo.

  9. annielistic

    Veldig bra skrevet <3

    Jeg har selv slitt litt og hatt en turbulent barndom, og gått til psykolog. Hun sa til meg at det er svært vanlig i norge at folk har dårlig samvittighet for at de har det så bra. Det ligger mye i det altså. Man skal aldri ha dårlig samvittighet for at man har det fint, så lenge man husker å være ydmyk og jordnær, og snill. Og det er jo du <3 Skjønner akkurat hva du mener når du nevner kajakker og lillebror på scooter… Man vil ikke miste det som er bra. Takk for at du delte!

  10. Kjempe bra innlegg, Ida ! Du skriver såå bra 🙂

  11. Ida Wulff

    Vilde: tusen takk <3

  12. Kristine

    Ser vi er flere som bare ikke klarer å la være å kommentere, men virkelig – dette traff meg midt i hjertet. Og det håper jeg kan være givende å vite at du kan gi meg og flere andre følelsen av å ikke være alene, og sette ord på ting, bedre enn vi klarer selv! Har fulgt bloggen din i uendelig mange år og du skriver bare så fengende! Kos deg masse masse på Hawaii! Nyt livet! Godt nyttår 🙂

  13. Jeg har på mange måter hatt en «perfekt» oppvekst, slik som du beskriver. Aldri møtt alvorlig motgang, før jeg fylte 25, og ble alvorlig kronisk syk. Denne erfaringen lærte meg at det ikke er vits å gå rundt og bekymre seg for ting. Den dagen bobla eventuelt sprekker, så er det gjerne noe du aldri kunne forutsett. De tingene du minst forventer, og som du aldri ville funnet på å bekymre deg for. Derfor går jeg ikke lengre rundt og er redd. Skjønner at det er vanskelig å «kopiere» en slik tankegang hvis man ikke har kjent det på kroppen.. Men det kan i alle fall kanskje være verdt å tenke på når bekymringene tar overhånd 🙂

  14. Ida Wulff

    Ida: leit å høre at du har fått en kronisk sykdom. Men jeg liker perspektivet ditt. Du har helt sikkert rett. Klem <3

  15. Så rart å lese, jeg tenker også sånn som deg! Har også opplevd noen ting her og der, men alt i alt så har ting gått bra:) Men følelsen av å være redd for at ting skal gå galt er der! For som du sier, det skjer så mye vondt med mennesker rundt deg at du blir livredd for å være nestemann! Jeg er også redd for teite ting som å fly osv. Takk for at du skriver, godt å vite det ikke bare er meg som har sånne tanker!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.