TO NETTER I REGNSKOGEN

Jeg kysser Mac’en farvel, og stapper regnponchoen ned i bagen som en siste finish. iPhonen er nesten tom for strøm, men jeg krysser fingrene for at den holder ut de timene det tar å kjøre.

Jeg skal til regnskogen. Besøke en kultur og en hverdag som er så lang tunna min egen som det går an å komme. Tror jeg, da. For jeg har virkelig ikke peiling på hva som venter meg der.

Asfalten utenfor hotellet har tørket – merkelig nok. Da vi ankom i går, var regnværet så kraftig at vannet rakk oss langt opp på anklene. Lynet var blendende og det tordnet øredøvende høyt.

iPhonen holder ikke. Midt i Natascha Kampusch sin skildring av de grusomme årene i fangenskap, blir det bom stille, og jeg innser at lydbøker og musikk må vente i tre døgn. Til min store overraskelse føles det som en lettelse. Det betyr ikke bare at jeg må finne andre måter å underholde meg på, det betyr også at mitt bånd til verden er brutt. Jeg er utilgjengelig.

Jeg lener hodet tilbake og lukker øynene. Alle sover. Det eneste som underholder meg er lyden av minibussen som sklir bortover motorveien. Jeg tror jeg dupper av en stund, for når jeg åpner øynene igjen, er høyblokker erstattet med grønne trær og brun elv så langt øyet kan se. I hodet mitt krysser jeg fingrene for at den brune elven ikke er grunnen til at vi måtte pakke med badetøy.

Humpete vei, grønne trær og brunt vann ser det ut til å være mye av i Atlanterhavs-regnskogen. Det varer en stund, før det dukker små murhus i forskjellige farger opp rundt oss. Vi stopper foran et av dem, og stiger ut av minibussen. En og en, alle like fortumlet over overgangen fra aircondition til tropevarme. Det er varmt å puste. Det tar bare sekunder før nakken og pannen blir så svett at håret krøller seg rundt hodet og klistrer seg fast.

I porten foran huset står en frodig dame, kledd i skjørt og Havaianas. Det ser ut som om hun har ventet på oss. Hun tilhører en organisasjon som samarbeider med Kirkens Nødhjelp, og skal i den anledning servere oss lunsj.

Utenfor det lille murhuset har hun dekket opp til langbord. Synet av de forskjellige stolene og dukene får meg til å smile. Det er sjarmerende. På den ene siden av langbordet står det en vifte. Jeg nærmest haster bort til bordet for å sikre meg en plass ved siden av den. Svetten har spredt seg fra hodet, og nedover hele kroppen. Jeg kjenner små dråper renne nedover magen, og angrer straks på at jeg har kledd meg i sort fra topp til tå.

Stående buffet. Bare å forsyne seg. Jeg tripper smånervøst etter de andre, etter å ha blitt informert om at maten både er dyrket, slaktet og tilberedt på egen jord. Jeg er egentlig ikke så kresen, bare litt pysete. Jeg ser oppi gryta med kylling, og kjenner at det snører seg i halsen. Alt jeg ser er en levende kylling, som mest sannsynlig løp rundt på gårdsplassen for et par timer siden. Min tallerken fylles med ris, hjemmelaget chips og salatblader. Det smaker slettes ikke så verst. Den hjemmelagde lemonaden redder livet mitt i et lite øyeblikk.

Etter måltidet vil vertsskapet lære oss å lage ris. Vi står i ring rundt en vørtel og hakker med hver vår stokk. Av en eller annen grunn er det viktig at det skjer rytmisk. Vi ler av hverandres forsøk, og svetten renner enda mer.

Vi setter oss tilbake i minibussen og kjører videre. Vi skal finne et fossefall i skogen, og bade før vi «sjekker inn» på herberget hvor vi skal bo. Ettersom jeg fremdeles ikke er blitt frisk, kan jeg ikke bade. Jeg har ikke bare ikke blitt frisk, jeg har pådratt meg ørebetennelse i tillegg. Så jeg sitter på en stein og drypper ørene mine for harde livet. Jeg er så misunnelig. Det ser himmelsk ut å senke seg ned i den kjølige kulpen, og drukne de svette krøllene i fossefallet.

Jeg er en av de første som går fra fossefallet, skuffet over at jeg ikke kunne kaste meg ut i vannet. Etter en sti på 500 meter venter den kjølige minibussen, og jeg trøster meg med tanken på den. Den gode følelsen forsvinner raskt. En av tolkene våre sier noe om en SLANGE, og så ser jeg den. Slangen, brun og hvit, den beveger seg sakte rundt i buskaset EN METER FRA FOTEN MIN.

De neste sekundene er jeg ikke helt sikker på hva jeg gjør. Jeg hører meg selv skrike og gråte hysterisk. Så kommer jeg litt til meg selv, og finner ut at det smarteste er å ikke berøre bakken. Det resulterer i høye kneløft. Raske høye kneløft. De andre får roet meg ned, og jeg kommer meg ut av stien uten å se noe mer til slangen. Herregud, min største skrekk. Og jeg reagerte enda verre enn jeg trodde jeg skulle.

(Ida fanget øyeblikket på kamera, HAHAHAHAHAHAHAHAHAHA)

Mens de andre drar videre til herberget, reiser jeg til sykehus i en liten landsby som heter Eldorado. Det er den nærmeste, men det er likevel langt. Det er noen som stikker kniver i ørene mine, i halsen min – og jeg begynner å høre dårlig. Like greit å få en lege til å se på det, før jeg skal tilbringe tre dager i skogen. Folkene fra Kirkens Nødhjelp tar så godt vare på oss, jeg kjenner at det varmer i brystet mens jeg sitter henslengt i baksetet og gleder meg til å møte en lege.

Jeg får komme inn til legen med det samme. Han snakker ikke engelsk, så jeg har med meg en fra Kirkens Nødhjelp som snakker flytende portugisisk. Jeg forklarer på norsk hva som feiler meg, og han forklarer videre på et språk jeg ikke skjønner noe av. Jeg er positivt overrasket over sykehuset. Bortsett fra et par gresshopper på veggene, er det ti ganger bedre enn jeg forestilte meg.

I det vi forlater det lille sykehuset, blir det uvær. Uværet jeg elsker. Regnet så kraftig at man skulle tro at flere millioner vaskebøtter ble tømt ned fra himmelen. Lynet så kraftig at hele himmelen er hvit og lilla i flere sekunder om gangen. Torden så kraftig at asfalten vibrerer. Vi setter oss i bilen, og setter kurs mot herberget. Himmelen buldrer hele veien, og jeg tenker på hvor heldig jeg føler meg. Selv om jeg er syk, vil jeg ikke være noe annet sted i hele verden akkurat nå.

Herberget vi skal bo på heter Quilombo Ivaporunduva, og viser seg å være et hvitt murhus så langt inne i skogen at ingen vil tro det. Jeg har aldri opplevd noe lignende, og blir gira. Rommet vårt består av 3 køyesenger, tomme hyller, og et bad med do, vask – og noe som ligner på en dusj. Ingen TV, intet kjøleskap, ingen hårføner, ingen noenting. Jeg elsker det allerede. Selv om det er varmt, og selv om en velkomstkomitè bestående av mygg, knott og møll sitter og venter på meg på sengekanten.

De søte damene som jobber på herberget, har varmet opp middag til oss. Spicy kylling, ris og salat. Denne gangen forsyner jeg meg av kylling uten å granske den. Det smaker himmelsk.

Etter en iskald og fantastisk dusj, er det på tide å finne køya. Bokstavelig talt. Jeg skynder meg å hoppe inn i langermet bukse og genser mens kroppen ennå er nedkjølt – kan ikke riskiere å bli bitt over hele kroppen i natt. Kampen mot myggen er det ikke vits i å ta, jeg får bare ligge og håpe på det beste. Jeg bruker Mygga i stedet for bodylotion. Til og med på øyelokkene. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke er allergisk, og sovner som en stein.

Neste morgen ringer vekkeklokken kl 7.15. Jeg er varm som en stekepanne, og for første gang i mitt liv spretter jeg gladelig opp av senga på første forsøk. Jeg hopper i dusjen igjen, og tømmer halve shampooflaska i håret. Gnir shampooen godt inn i hodebunnen, mens jeg ser ut av det åpne vinduet. På regnskogen. Jeg føler at jeg står i fri natur og dusjer, det er befriende. Så går jeg ut og får se hvor vi befinner oss i dagslys. Roen jeg føler når jeg sitter på terrassen og ser utover, føles fremmed.

Minibussen tar varmt (kaldt) i mot oss, og vi kjører et kvarters tid for å komme til et lokale hvor vi skal spise frokost. Der venter en gruppe mennesker i alle aldre, og jeg legger spesielt merke til en eldre mann med hatt. Smilet hans avslører to tenner. Intet mer, intet mindre.

Gruppen med mennesker forteller oss om arbeidet sitt. Tolken videreformidler. For meg går det litt inn det ene øret og ut det andre. Men så vil de danse for oss, og da våkner jeg. Damene kler seg i fargerike skjørt, og mannen med to tenner, tar fram en gitar og begynner å spille. Han synger for fulle lunger, det høres rart men samtidig fint ut.

Etter dansen er det endelig tid for frokost. Stående buffet igjen. Kyllingpai. Banankake. Stekte bananer. Enda en type banankake. Kaffe. Sukkervann. Det er ikke rart at det finnes mange frodige kropper her. Jeg smaker på så mye jeg orker, og det meste smaker godt.

Når frokosten er over, blir vi med den gamle mannen og hans kone hjem. Vi tar av oss flipflops utenfor det lille murhuset, og trer rett inn i noe som ser ut til å være stuen deres. Den lille kasse-TV’en mumler summende på portugisisk og Jesus stirrer på meg fra flere av veggene, gjerne i selskap av et lite kors eller to.

Ute på verandaen stelles det i stand med vev og håndarbeid. Familien har fått en bestilling fra kirken på 60 små kurver, så det er ingen tid å miste. Vi får prøve oss vi også, på å lage smykker. Det er ikke så lett som det ser ut som, man skal holde tunga rett i munnen. Jeg bestemmer meg for at jeg vil auksjonere bort et smykke på bloggen og gi inntekten til damene som sitter dag inn og dag ut og lager disse smykkene, for å hjelpe til med å forsørge familien og landsbyen sin. Jeg får litt for god hjelp.

Tiden flyr der vi sitter på terrassen med håndarbeid, musikk og godt selskap. Lyden vi hører, veksler på å komme fra boomblasteren som tilhører tenåringen i huset, og trekkspillet til gamlefar.

Det blir kveld, og vi befinner oss på herberget igjen. Før middag får vi besøk av en Quilombianer. Usikker på om man kan kalle dem det, men de tilhører i hvertfall Quilombo-samfunnet. De er etterkommere av slavene som rømte/ble satt fri i Brasil, og kjemper hardt for sine rettigheter. De bor i regnskogen, og lever av regnskogen. Dette har de gjort i evigheter, uten å ødelegge den – i motsetning til alle ødeleggelser man hører om i dag. De er rett og slett avhengige av regnskogen for å leve sitt liv.

Vi får vite masse om hvordan Quilombos lever, og ikke minst om historien deres. Med støtte fra Kirkens Nødhjelp har blant annet fem av dem fått muligheten til å reise og utdanne seg den siste tiden. Det er morsomt med slike fakta – får en til å innse at man faktisk kan være med å gjøre en forskjell her i verden.

Dagen etter pakker vi baggene våre, og kjører ut av regnskogen. Klamme, svette – men likevel utrolig fornøyde med å ha opplevd noe ulikt alt annet vi har opplevd tidligere.

Her er en av guidene våre som var med på turen. Bildet er lånt av Vabe, som også har vært med på reisen til Brasil. Hun har vært helt rå med kameraet sitt, så hvis dere vil se litt mer spennende bilder enn hva jeg hadde å tilby her, kan dere besøke bloggen hennes.