DET VAR EN GANG

Det var en tid da jeg ikke hadde blogg. Jeg hadde minst ti forskjellige dagbøker jeg skrev, tegnet og limte inn bilder i, og jeg skrev små noveller på familie-pc’en. Gjemt inni en mappe som var gjemt inni en mappe som var gjemt inni en mappe.

Det var en tid da jeg ikke hadde Facebook. Jeg husket bursdagene til mine beste venner i hodet, og når det var på tide å feire meg selv, sendte jeg invitasjoner i posten. Jeg hadde mange færre tusen venner, men mange flere å finne på noe med.

Det var en tid da jeg ikke hadde Twitter. Snodige tanker og sarkastiske bemerkninger testet jeg ut rundt middagsbordet, og kjente mennesker leste jeg om i avisene.

Det var en tid da jeg ikke hadde Instagram. Jeg var den eneste av vennene mine som hadde digitalkamera, og det var stas. Vi pyntet oss med mammas kjoler, blomster i håret og tonnevis av sminke, og lekte modeller foran grafitti-veggen bak Rimi. Bildene ble printet ut, og jevnt fordelt mellom soveromsveggen og Deiligst.no.

Det var en tid da jeg ikke hadde iPhone. Og jeg er ikke sikker på om jeg var mer eller mindre sosial den gangen. For på èn måte gjør det meg asosial å ha den lille dingsen i hånda konstant. Jeg er kanskje en halvhjertet lytter når Facebook piper på skjermen, og kanskje en tafatt samtalepartner når Twitter slenger meg spydigheter. Men på den andre siden, så var jeg aldri vært i kontakt med så mange mennesker på samme tid, for ikke å snakke om hvor tilgjengelig jeg er nå – over alt.

Jeg tenker ofte over hvordan sosiale medier og duppedingser har forandret livet mitt, og jeg tror det er såpass mye at jeg har vanskelig for å gape over fakta. Hvem var jeg før jeg delte hverdagen min med tusenvis av fremmede, både i form av tekst, bilder og video? Hva fylte jeg tiden med, den dødtiden jeg nå bruker på å oppdatere meg på hva som skjer i både vennekrets og verden? Hvordan hadde jeg det med meg selv før jeg ga tusenvis av fremmede mennesker muligheten til å fortelle meg at jeg var pen, stygg, tynn, tjukk, kul, teit, morsom, kjedelig, smart og dum?

For å være helt ærlig, så har jeg vanskelig for å huske hverdagen uten likes, retweets, pokes, kommentarer og venneforespørsler.