True story. Hver eneste natt ligger jeg våken i timesvis og nærmest klandrer meg selv for ting jeg burde gjort for å forme mitt eget liv, men som jeg støtt og stadig skyver under en stol fordi det er ubehagelig. Mailer som skulle vært sendt, mailer som skulle vært åpnet, telefoner som skulle vært tatt, venninner som burde blitt konfrontert, ting jeg burde spurt om på jobben – og alt det der.
Å stadig skyve ting under en stol får det til å kjennes ut som om livet er satt på pause. Det er ikke uåpnede regninger eller en oppvaskmaskin jeg ikke har orket å tømme – det er større ting. Redd for å få et nei, redd for hva som skjer hvis jeg får et ja – herregud, så dårlig jeg er til å få ting til å skje!
Så i natt skrev jeg to post-it-lapper. 1. Den som ikke spør, får heller ikke. 2. Den som ikke trykker på play må regne med å stå på pause. Veldig behagelig å våkne opp til, egentlig. Mål for dagen, mål for uken, mål for måneden, mål for året. Få ting til å skje, forme framtiden. Ikke bare gå rundt i min egen boble og tenke at jeg ikke skal gjøre noe ut av meg, eller ikke ta plass. Ikke en gang den plassen jeg fortjener!
Jeg tror veldig mange går glipp av veldig mye fordi de ikke tar den plassen de fortjener. Det er nok av spisse albuer her i verden, og man kan fort føle seg liten og uviktig. Jeg er av typen som ikke rakk opp hånda i timen fordi jeg ikke ville plage andre med mine manglende kunnskaper – og som sjeldent sa i fra til sjefen hvis jeg syns noe var urettferdig. Og hva fikk jeg ut av det? En dårlig mattekarakter og en jobb hvor jeg stod og irriterte meg bak kassen hver eneste og lørdag og tre ettermiddager etter skoletid? Akkurat.
Det er lett å være etterpåklok, men jeg tenkte jeg skulle prøve å være det nå, og ikke når jeg fyller 40. Grip dagen, for en jævla klisjè, men likevel ganske nødvendig.
No Comments