Var i godt humør i dag. Tok på meg nye, vonde sko, men tenkte at det ikke gjorde noe så lenge sola skinner, og det gjorde den, så jeg hoppet glad og lettsint bortover gata, og tenkte at nå skulle jeg gjøre noe hyggelig med meg selv.
Veska var pakket med bok, teppe og musikk til ørene, og jeg gikk et par kilometer ekstra for å kjøpe god mat til min lille farvel-piknik på stranda. Forbipasserende smilte og sa hei, jeg smilte tilbake, og hoppet videre mot stranda.
På stranda speilet sola seg i vannet, jeg hadde akkurat kommet i tide til solnedgang. Perfekt. Stranda virket lengre i dag, akkurat som om den strakk seg ut i evigheten, og jeg tenkte at det skulle dette øyeblikket også gjort. For det var så vakkert, og så riktig, akkurat som om jeg hadde trådt inn i et landskap som viste meg hvordan det så ut inne i hodet mitt akkurat der og da. Jeg tok på meg bloggerollen, og obligatorisk dokumenterte jeg sola, stranden – og de vonde beina mine i ballerinasko som viste seg å ikke være av skinn likevel. Men det gjorde ikke noe.
Jeg brettet teppet utover midt på stranda, tok av meg skoene, og borret tærne ned i sanden. Småkaldt og forfriskende, enda en liten lykkebølge bruste gjennom meg.Så sperret jeg alle lyder ute, satte Joshua Radin’s Today på ørene, og tok fram maten for å begynne min lille piknik. Lukket øynene et øyeblikk, åpnet dem igjen, og stirret rett inn i øynene på en…….. MÅKE!
Jeg er livredd for store fuglekrek, men ettersom en rad perlehvite tenner og solbrune brystkasser jogget fram og tilbake bak meg, prøvde jeg så godt jeg kunne å beholde roen. Pssshhht, gå vekk, hveste jeg, men herr måke nektet å høre på meg, latet som om han ikke forstod norsk. I stedet ropte han på vennene sine uten å si en lyd, og en hær av grådige måker kom svevende mot meg, på en skremmende selvsikker måte. VI VIL HA MAT, skrek de til meg. Tror jeg.
Resten av hendelsen har jeg ikke lyst til å beskrive en gang. Følte meg så latterlig dum der jeg kastet maten i veska (hvorfor?!) og løp fra både sko og jakke, nei vent, jeg løp ikke, jeg krabbeløp på alle fire mens jeg ropte til 140 måker at de skulle la meg være i fred.
Ti minutter senere var jeg hjemme. Nesten på gråten, skremt for livet og fyllt med hat ovenfor fugler. Og nå skal jeg tømme veska mi for mat, vaske matlukta av alle tingene mine, og så skal jeg ringe en jævla restaurant og få dem til å levere mat på døra mi, sånn at jeg kan ligge i en trygg sofa og spise i fred mens jeg ser en film. Piknik i solnedgang har jeg i hvert fall fått nok av for en stund.
Haha, uff, jeg dør litt inni meg. Noen som kan trøste meg med enda verre måkehistorier?
No Comments