Selma har nettopp dratt, og det nærmer seg nattlige ritualer og ulogiske drømmer for min del. I kveld har vi hatt lange samtaler om livet, kjærligheten og om drømmen om New York – og vi har sett en film. The invention of lying, het filmen. Kort og godt handler den om en mann som lever i en verden for løgner foreløpig ikke eksisterer. Menneskene forteller alltid sannheten, de kaster ut private tanker i alle retninger – og deler kanskje litt for mye av det gode. Så satt vi der da, og tenkte; herregud, så urealistisk. I en sånn verden hadde alle tatt livet sitt. Tenk å bli fortalt at du ser jævlig ut hele tiden, at du er en taper, at du ikke er likt og at du bør ta livet ditt. Men så sitter jeg her i ettertid og trekker paraleller til denne bloggingen. I kommentarfeltet får jeg jo faktisk høre alles meninger om meg, gjerne fra anonyme laptoper i nord, sør, øst og vest. Og vet dere hva, jeg hadde faktisk klart å leve i den verdenen. Er ikke ærlighet det beste som finnes?!
Jaja, nå sitter jeg her med en chinabox, kveldens andre middag (sushi i stad, så klart), og gjør meg klar til å se en film alene før jeg legger meg til å sove. I love you Phillip Morris er filmen, jeg må jo se den når alle andre har sett den.
No Comments