i dag har jeg gått i et levende fotoalbum

Da jeg gikk ut døra for å gå en kveldstur i stad var det som å gå rett inn i et fotoalbum. Et fotoalbum med lukter, lyder og fullstendig levende minner.

Jeg gikk gjennom hagen hvor vi danset i spredern den sommerdagen jeg fikk mensen første gang. Traumer. Så gikk jeg ned den lange bakken, og framkalte følelsen av ville sommerfugler jeg alltid hadde i magen da jeg løp ut av huset for å treffe vennene mine. Følelsen av frihet, samtidig som tryggheten hersket over meg. Jeg kjente alt. Alle. Trodde til og med at jeg kjente meg selv. Dette var jo hele livet. Så gikk jeg forbi barnehagen der vi hang. Lekte «nøtt eller sannhet». Smugrøyket selv om det smakte dritt. Flørtet med gutta vi trodde vi skulle være forelsket i resten av evigheten.

Da jeg hadde klemt min beste venninne farvel og trasket ned i innkjørselen, så jeg meg selv sitte utenfor rommet mitt. I mørket, pakket inn i en dyne. Smugrøyking nok en gang. Der satt jeg, og det var nesten akkurat et år siden. Natten før jeg skulle forlate Tønsberg, og flytte fra alt som var trygt og godt. Gråt selvfølgelig over en gutt, trodde hjertet mitt var så såret at jeg kom til å havne i koma.

Det var så deilig å se at man kan se tilbake på noe og tenke; det var jo ikke så farlig, det var virkelig ikke hele livet mitt. For det hender fortsatt at jeg tror jeg står ovenfor verdens undergang. Så da får jeg vel bare prøve å se for meg at det er et år fram i tid, og at jeg nok en gang tenker; herregud, hva gråt jeg for.

For kjære medmennesker. I hvert fall dere jevnaldrende og yngre. Vi skal gråte over så mye kjærlighet, vi skal krangle med så mange mennesker og vi skal føle oss såret og sveket minst like mange ganger i livet som vi har hittil.

Det var faktisk fint å gå en tur i fotoalbumet med min kjære beste venninne som har vært i livet mitt siden barneskolen. Det er jo umulig å ikke se seg rundt og si «husker du den gangen». Men en ting vi også er flinke til, er å se framover, tenke på framtiden. Håpe, tenke, planlegge og vente. Det sprer en merkelig lykke i kroppen.

Lenge leve framtiden, og ikke minst hvert eneste godt og vondt minne.