Hva GJØR man egentlig når man ser på klokka og finner ut at man har over 3 lange timer igjen på den stappfulle, glovarme og drittrege bussen? Det er så irriterende å sovne, våkne, high five med seg selv for at man har klart å slå i hjel litt tid, og så finne ut at den deilige søvnen som førte til stiv nakke og prikking i beinet kun varte i 9 minutter.
Så ja, hva gjør man? Jeg skulle ønske jeg klarte å dagdrømme, men det er klin umulig på kommando. Jeg er jo egentlig en mester i å dagdrømme, er dere klar over hvor mange bra reiser jeg har vært på, hvor mye bra sex jeg har hatt og hvor mange ganger jeg har banka opp Courtney Love i løpet av en busstur? Men av en eller annen merkelig grunn nekter fantasien å løpe i dag. Den fokuserer bare på det hårete hodet i setet foran meg, og på hvor ufattelig sakte bussen kjører forbi hundrevis av jorder med ugress og baktunge kuer.
Bloggen. Det ultimate tidsfordrivet. Problemet er jo bare at jeg skriver på iPhone, og utenom mensen, så er touch- screen min verste fiende. Det går liksom helt fint, jeg bare hater det så intenst. Kjenner det nesten prikke på tunga når jeg tenker på de stooore, deilige, tydelige knappene på en gammeldags Nokia- telefon.
Det var forresten med hjertesorg at jeg forlot Kristiansand i dag. Vurderte nesten å få Bella sendt nedover i en konvolutt, og bare bli der. Kjetil og Belinda er blitt så nære venner, og jeg er så utrolig glade i dem. Det er så rart at vi bare har kjent hverandre ett og et halvt år, det kjennes ut som ti. Og for en gangs skyld er det ment positivt.
Nei, nå får jeg avslutte før jeg begynner å beskrive hvert eneste gnagsår jeg har i detalj, kjenner at dette ble litt tørt.
Takk lesere, og takk bloggen, for at dere kunne være mitt tidsfordriv i dag.
No Comments