Jeg stod opp i «natt» med tett nese, tett hals, hodepine og en kranglete mage. Så var det bare å ta fatt på en gåtur, et par togturer, rusling på flyplassen, en alltid-like-nervepirrende sikkerhetskontroll, rusling, venting, flytur, togtur og trikketur.
Da jeg gikk av trikken utenfor leiligheten min var jeg så takknemlig og sliten at jeg holdt på å begynne å gråte, jeg følte meg rett og slett som verdens heldigste, og var klar for å stupe rett ned i puta med sovemaske på. MEN. Så kaster jeg et tilfeldig blikk mot trikken som kjører videre, og bak i vinduet står det en dame og veiver desperat med mobilen min. ÅHHH.
Så med bagasje og ti kilo for mye klær på kroppen satte jeg i gang og løp etter trikken. En skulle jo tro at det ville være enkelt å plassere det ene beinet foran det andre i et litt raskere tempo enn vanlig, men jeg snublet i alt som var og ble nesten påkjørt fire ganger. Snakk om å risikere livet for en jævla mobiltelefon.
Og så møtte jeg en engel. En dame fra Bergen som hadde hoppet av trikken med mobilen min, selv om hun egentlig hadde dårlig tid og skulle videre. Av prinsipp klemmer jeg ikke fremmede mennesker, men tro meg, jeg hadde lyst til både å invitere henne på kaffe og tilby massasje på stedet. Jeg har aldri vært så takknemlig i hele mitt liv.
NÅ skal jeg sove. Med mobilen under puta, så klart. Om det så stråler bort de siste hjernecellene mine.
No Comments