Jeg er så langt fra villmarksmenneske man kommer. Den eneste grunnen til at jeg eier to par gummistøvler er fordi de var svindyre og var «in» for et år siden, og de eneste minnene jeg har fra teltturer er perverse og inneholder alkohol. Jeg hører rett og slett hjemme under et tørt tak og på varmt gulv. Skal jeg oppleve villmark, ser jeg på film. Vil jeg puste inn frisk luft, åpner jeg vinduet eller tar meg en liten shoppingrunde. Vil jeg ut på sjøen bestiller jeg en reise med Royal Caribbean.
Men i dag ble det altså slik at jeg skulle ut på en liten påsketur med Kvikk Lunsj i sekken. Jeg burde egentlig tatt betalt, men her var det ikke snakk om et veddemål en gang. Det var frivillig. En t- banetur i erfaring rikere, så jeg skogen langt borte. Kvikk Lunsjen i sekken kjentes tung, og håret jeg ikke har på ryggen reiste seg som et resultat av skrekk. De dyre gummistøvlene mine klistret seg til leggene, og det ømfiendtlige håret mitt krøllet seg på hodet. Hva gjør folk ute i skogen når de har sofa og dvd- spiller hjemme i stua? Ikke kom med den der at naturen stiller ingen krav, for det gjør søren meg ikke sofaen heller. Det har heller aldri vært noe i veien for å tenke dype tanker mens man lager mat på et ordentlig kjøkken, i stedet for å bruke et halvtskeivt stormkjøkken og stappe i seg mosegrodde pølser.
Vel, tilbake til turen. Jo nærmere vi kom skogen, desto mer frøs jeg av ubehag. Helt til jeg bestemte meg for å være morromann og kaste en snøball på det optimistiske turfølget mitt. Ute på landet finnes det nemlig snø fremdeles. Grøss. Snøballkastingen endte i at jeg plutselig lå i en grøft med snø opp til halsen, og med våte gummistøvler og enda dårligere humør var det ikke annet å gjøre enn å rusle storfornøyd hjem igjen. Med andre ord, vi rakk aldri bort til skogen.
Dere får kose dere med kalde tær, Kvikk Lunsk i fri natur og votter som stinker bål. Jeg for min del «feirer» påsken litt mer komfortabelt.
God påske!
No Comments