Av og til innbiller jeg meg at jeg hater Oslo pågrunn av den fiendtlige trikken som gir langt faen i at det er grønn mann ved fotgjengerfeltet, på grunn av svenske gateselgere som biter seg fast i beina mine for å få meg til å abbonere på tran, og ikke minst pågrunn av all elendigheten jeg ser her. Hadde jeg hatt råd til å kjøpe =Oslo hver dag hadde jeg selvfølgelig gjort det, men det er jo grenser for hvor mange eksemplarer av trynet til Alexander Rybak man vil investere i.
Men jeg hater ikke Oslo. Jeg savner ikke å ha en stor hage eller å ha skogen rett utenfor huset. Jeg savner ikke at alle kjenner alle, at jeg kan busstidene utenat, og at jeg vet nøyaktig når jeg må trykke på stoppknappen for at den samme gamle bussjåføren ikke skal glemme at jeg skal av, som eneste passasjer på siste holdeplass. Jeg tror kanskje jeg liker at alt ikke er så hjemmevant og forutsigbart. Selv om jeg føler meg trygg i 4. etasje, er det et eller annet stort og utrygt som venter på meg der ute. Ikke nødvendigvis noe negativt.
Jeg sitter i vinduskarmen på soverommet mitt og hører på radio. Tanken slår meg. Slanker jeg meg fem kilo, kan jeg kanskje sitte her uten å måtte anstrenge meg for å ikke rulle ned i senga, men hvem bryr seg. Senga tar meg jo i mot. På samme måte som storbyen tar meg i mot hver eneste dag, selv om jeg ikke er herifra. Sola varmer meg, smil gleder meg og følelsen av at det alltid er noe nytt og spennende rundt neste hjørne gjør livet her verdt å leve.
Hvordan skal jeg noen gang klare å flytte tilbake et sted hvor bussen går hvert tjuende minutt? Et sted hvor alt er stengt innen klokka ni? Noe i meg sier «aldri«, en annen del av meg tenker: det er jo ikke her jeg vil stifte familie og sende barna mine ut i gaten for å gå på skolen. Vel, nå er det jo en stund til jeg skal få barn.
Men uansett. Enn så lenge får jeg bare slenge på et plaster der hvor gateselgerne har bitt meg, for jeg tror jeg blir i storbyen en stund.
No Comments