hvem var du på ungdomsskolen?

Mange av mine yngre lesere spør meg gjerne: var du populær på ungdomsskolen? Hvordan var du på ungdomsskolen? Og jeg smiler like bredt hver gang. Ungdomsskoletiden min var et sirkus uten like, og nå skal jeg fortelle dere.

Jeg begynte på ungdomsskolen – i nerdeklassen. Prøvde selvfølgelig så godt jeg kunne å være kul med dyre klær sponset av mor, og følte egentlig at jeg klarte det også. Dette ble jo ikke tatt særlig godt i mot av de svakre stilte og sinsforvirrede piercingtrynene med slengbukser som var et par eldre enn meg, og de metalldekorerte slangetungene deres sendte ut et budskap om at jeg skulle bankes fordi jeg var en hore som trodde jeg var deilig. At jeg var jomfru og at de var så løse at huden til min avdøde tippoldemor virker ung og frisk er jo litt komisk. Hore var jeg i hvert fall ikke. Men det trodde jeg jo, så i starten gjemte jeg meg da jeg spiste lunsj, og gikk ikke i gangene uten en venninne i hver arm.

Nevnte jeg hvor mye det digger meg at det er disse jentene jeg sukker oppgitt over når de aldri husker kiloprisen på epler når jeg handler på Kiwi?

Men SÅ, dere. Så fikk jeg meg kjæreste, kjøpte meg glattetang, så på mine 40 kilo i speilet og fant ut at jeg var deilig. Jeg håndplukket venninner som var like «deilige» som meg, og vi trodde vi rulet skolen med vår lille bertegjeng. Vi gjorde oss dummere enn vi var, drakk rusbrus i grøftekanter, tok med oss rulleskøyter og miniskjørt for å underholde folk i korridorene på skolen og satt sikkert oftere på sosiallærerens kontor enn sosiallæreren selv. Jeg følte meg så himla kul og deilig at halvparten var alt for mye.

Så kom tiende klasse, og jeg fikk den dårlige egenskapen at jeg plutselig følte meg for god. Ikke som i kul- og- deilig, men som i «for bra for å leke dum og deilig». Jeg brøt med bertegjengen, fulgte med i timene, gjorde mer lekser enn nødvendig, var med kjæresten på fritiden og følte meg plutselig som «et godt menneske» igjen.

Jeg forstår utrolig godt at mange sliter med å være seg selv, og ikke minst finne seg selv på ungdomsskolen. Selv har jeg vært både usikker, selvdigger og ekstremt trygg på meg selv, men sånt går i berg- og dalbane.

Jeg tror ikke vi finner oss selv sånn med det første. Jeg tror faktisk at man finner seg selv på nytt, mange ganger i livet. Man finner kanskje seg selv når man får en ny kjæreste, når man får barn, når man gifter seg, når man kommer i overgangsalderen, når man får en ny jobb… Livet forandrer seg hele tiden, og det samme gjør mennesket vi er.

Hvem var du på ungdomsskolen? Eller hvem ER du på ungdomsskolen?

Sjekk øyenbrynene!!

Ute og reiser med stil…

Verdens beste bestis og jeg, hahahaha <3

Den hvite buksa var varemerket mitt! Smashing..