DET ER IKKE VERDENS UNDERGANG

Hei 

Jeg har nettopp vært ute og gått en tur. Med musikk på ørene og kaffe i en pappkopp, har jeg snust på høsten og tråkket på fargerike blader. Trengte en skikkelig pause fra Macen og fra bøkene. Jeg har vært en sløv student de to siste ukene, og ettersom jeg skal på skolen i morgen, har jeg krampelest i hele dag. Bøkene er heldigvis skikkelig interessante, men tålmodigheten min holder ikke så lenge for tiden.

Egentlig ville jeg hoppe innom nå, for å si tusen takk til alle som skrev til meg i går. Angående laktoseintoleranse og cøliaki. Jeg var (og er vel fremdeles)  uviten. Kommentarene jeg fikk gjorde meg motivert til å oppsøke info, og sjekke opp i all den faktaen dere kom med. Jeg lærte blant annet at jeg kan spise ost! Herregud, begynte å gråte da jeg fant ut av det, ost er livet mitt. Jeg kan ikke spise alle oster, men i hvertfall noen. Og så lærte jeg at jeg  ta cøliaki på alvor, fordi det er helseskadelig å gi blaffen. Finner ut om fire uker om jeg skal videre til gastroskopi. Krysser fingrene for nei, men hvis jeg må så må jeg.

Ellers er mat alt jeg klarer å tenke på etter at jeg var hos legen i går, samtidig som jeg har null matlyst. Dét går nok over, for jeg er født med mat i munnen og i begge hender. Så jeg skal prøve å tenke positivt på dette, jeg. Tenk så mye jeg kommer til å lære om mat! Dette er ikke verdens undergang, tanken på laktoseintoleranse og cøliaki var bare overveldende. Men igjen: Kanskje jeg er «heldig» og bare har laktoseintoleranse.

Nå skal jeg holde kjeft og krype tilbake til pensum. Akkurat nå leser jeg om feedback, hvis du lurte.

Snakkes snart igjen

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.