EN STOR TAKK TIL…

Reklame i samarbeid med KLP 


For litt siden ble jeg spurt av KLP om jeg ville være med i en kampanje som heter «En stor takk til». Kampanjen handler om å heie frem og takke mennesker som gjør alle de viktige jobbene i kommuner og helseforetak, med et mål om å øke arbeidsgleden og yrkesstoltheten deres. Det syns jeg er helt fantastisk, og klart jeg vil være med på å spre ordet! Jeg visste med én gang hvem jeg selv skulle gi en stor takk til. Et menneske jeg fremdeles tenker på av og til, og som mest sannsynlig ikke er klar over at hun har betydd noe for meg.

Hvem jeg ønsker å gi en stor takk til og hvorfor, kan du lese nedenfor. Men først vil jeg oppfordre deg til å nominere noen du mener fortjener en stor takk. En vaktmester som har gjort det lille ekstra for deg, en lege som har hjulpet deg i en vanskelig tid, en barnehageleder som gjør at du føler deg trygg når du leverer barnet ditt i barnehagen… Du kan helt sikkert komme på flere som gjør en fantastisk jobb, og som fortjener å bli hyllet.

Nominér den du mener fortjener en stor takk HER, så er du med i trekningen av en premie på 5.000 kroner. Premien gis til den du takker 


Dette er meg, jeg går på ungdomsskolen. Jeg tar bussen dit nesten hver dag. Sitter helt bakerst, og hører på Dimmu Borgir så høyt KOSS-hodetelefonene mine tillater det. Når jeg sier nesten hver dag, så overdriver jeg litt. Jeg skulker mye. For bare tanken på å være på skolen gir meg en klump i magen. En følelse av at jeg kommer til å brekke meg.

Det er litt flaut å innrømme, men: jeg har ingen venner der. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at jeg var ute av gjengen, jentene hadde blitt enige om å ikke snakke til meg lengreJeg har spurt hvorfor, men ingen vil svare meg på det. De har tatt inn et nytt «medlem», og de nekter å fortelle meg hva jeg har gjort galt. I går kveld logget jeg på MSN som jeg alltid gjør, og så at en av jentene også var pålogget. Hjerter, smileys og en sangtekst i nicket. Kommer du ikke i bursdagen min? Ingen svar. Jeg tror jeg må avlyse bursdagen min, det er så flaut hvis ingen kommer. Mamma og pappa kommer til å lure på hva jeg har gjort mot vennene mine. Og jeg skulle så gjerne visst det selv, så jeg kunne sagt unnskyld og gjort det godt igjen. Men jeg aner ikke. Jeg aner heller ikke hvor jeg skal gjøre av meg i storefri, når jentene samles rundt én pult – ler høyt, hvisker lavt og fletter hverandres hår.

Jeg har en snill lærer som gjør det litt lettere å være i klasserommet. Hun heter Oddbjørg. Selv om jeg ikke har sagt noe om hva som skjer, så virker det som om hun har sett det. De fleste i klassen syns at Oddbjørg er veldig streng, men jeg liker henne. Hun har glimt i øyet, og jeg føler at hun ser meg. Hun har begynt å gi meg flere oppgaver i norsk, fordi hun ser at jeg er flink og trenger flere utfordringer. Hun skryter av stilene jeg skriver – gleder meg faktisk til norsktentamen. Oddbjørg er min favorittlærer. 


Slik hadde jeg det siste halvdel av ungdomsskolen. Og jeg innså ikke før i voksen alder at jeg faktisk ble mobbet. Jeg sa aldri noe hjemme fordi jeg syns det var flaut. Følte at det var noe feil med meg, som ble «dumpet» av venninnene mine. Det var ikke noe feil med meg.

Ungdomsskoletiden er bare en vanskelig tid for mange, og spesielt jenter oppfører seg som små mafiabosser og bestemmer hvem som er inn og hvem som er ut. Barn og tenåringer kan være så fæle mot hverandre, på arenaer hvor foreldre og voksne ikke ser det. Da er det viktig med gode lærere, som ser hver enkelt elev og gir trygghet. Det gjorde Oddbjørg for meg. Min norsklærer og kontaktlærer, som hjalp meg å fokusere på skolearbeid i stedet for alt det andre. En stor takk til deg Oddbjørg, for at du var den læreren du var for meg 

Husk å nominere den du ønsker å gi en stor takk til på enstortakk.klp.no 🙂 

23 kommentarer

  1. Hvordan gikk det? Ble dere venner igjen? Hadde du bursdag? 🙁

    1. Nei og nei! Mot slutten av ungdomsskolen merket jeg at noen av dem prøvde å få kontakt igjen, men da følte jeg meg aalt for bra for sånt jentedrama. Jeg brukte all tiden min på kjæreste OG gode karakterer, så føler jeg kom godt ut av det uansett <3

  2. Nu fikk æ tåra i augan. Så fin sak!

    1. <3 <3 <3

  3. Wow! for et fantastisk tiltak. Jeg er selv på vei til å utdanne meg innen helsesektoren som sosionom, og kan faktisk til tider føle på hvordan folk ser ned på meg for å velge et slikt yrke. Dette er utrolig synd, og at noen nå tar tak for å fremme disse yrkene som ofte blir oversett blant alle leger og ingeniører er helt fantastisk! Disse jobbene der man kan utgjøre forskjellen for et menneske må ikke undervurderes. Takk for at du støtter opp under dette, Ida!

    1. Mamma er sosionom, og derav vet jeg at man kan gjøre MANGE viktige jobber med den utdannelsen 😀 Heia deg <3

  4. Åh, nå fikk jeg vondt i hjertet mitt! Likevel godt å lese at du hadde en så god lærer som SÅ deg <3 en av grunnene til at jeg ikke ville ha barn før, var at min erfaring med barn er at de bare er slemme og direkte ondskapsfulle, etter 10 år med mobbing så er det nok ikke så rart, hehe 😉

    1. Nei, det er overhodet ikke rart. Uff. Men jeg føler i hvertfall at jeg har lært en del av det, og kommer til å følge ekstra nøye med på dét området når jeg får barn <3

  5. lost kardashian sister

    Ida!

    Akkurat det du beskriver der skjedde med meg for 4 år siden nå, men jeg er 26(!). fikk nytt sosialt innslag i livet som følge da: hyggelig møte med norsk psykisk helsevesen, for det er visst «psykisk terror» som de sa å få beskjeden det er noe galt med deg, men vi vil ikke si hva.. det går bedre med meg. værste var major paranoia som følge av disse «mafiabossenes» begrunnelse da, men life.
    veldig bra du hadde Oddbjørg <3333333333

    koz og klemz

    1. Så trist å høre 🙁 Bra at det går bedre med deg, håper du har noen andre venner enn de mafiabossene der <3 klem til deg

  6. For et utrolig fint innlegg! Jeg opplevde det samme som deg, men på videregående. Plutselig en dag ville ikke vennene mine ha noe med meg å gjøre lenger, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg syntes også det var utrolig flaut, og ville ikke si noe til foreldrene mine. Jeg trodde heller ikke at jeg ble mobbet på det tidspunktet, men når det kommer til et punkt hvor man spiser maten sin på do i storefri, så bør det jo ringe en bjelle. Jenter kan være grusomme, og utfrysning er definitivt en form for mobbing. I mitt tilfelle så var det èn jente som hadde bestemt seg for at jeg skulle ut, og alle de andre bare fulgte etter. I ettertid har hun som bestemte det sagt unnskyld til meg, og jeg har i dag større respekt for hun som faktisk tok ansvar for handlingene sine, enn for de som bare «diltet etter», selv om det hele tiden var hun som oppførte seg verst mot meg.

    1. Uff, det er så trist 🙁 Tror vi er langt i fra alene om å ha opplevd dette, så det sier noe om hvor viktig det er med gode lærere som oppriktig bryr seg om og ser elevene sine <3 Godt å høre at du fikk en unnskyldning!

  7. Åå, der kom d nokken tåre i øyekroken <3
    For en fin sak!

    1. <3 <3 <3

  8. Heier på deg Ida! Flott innlegg!

    1. Tusen takk <3

  9. Halloooooo kan du PLIS videoblogge snart? Vet det gir deg fnatt men føler litt det er på tide eheh. Hadde gjort meg lykkelig!!!
    Klem til deg<3

    1. JA 😀 <3

  10. Så rørende og fint innlegg. Fint at du setter pris på disse yrkene. Men en sånn kampanje blir jeg så provosert av fordi jeg føler en stor takk ikke er nok. Samfunnet er så utrolig avhengig av blant annet lærere, sosionomer, pedagogiske ledere og sykepleiere, og selv om det takkes og bukkes, økes ikke lønna, nei, det er for mye å forlange.

  11. Åå jeg hadde også Oddbjørg da jeg gikk på ringshaug:D likte hun veldig godt, streng, men rettferdig. Er så fint med lærere du merker faktisk ser enkeltelever og ikke bare klasser:)

    1. Så morsomt 😀 <3 helt enig med deg!

  12. Oddbjørg *** på Ringshaug?😍

    1. Måtte sensurere etternavnet, men ja 🙂 <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.