MØBLER & MENN

Se på det slitne trynet der.

Koser seg på møbelshopping en tirsdagskveld! Vet du. Jeg ville ikke byttet bort kjæresten min mot noe annet, men nå som vi har begynt å gå i møbelbutikker: jeg kan jo huske enkelte fordeler ved å være singel. Som for eksempel å gå inn i en butikk, peke ut det man liker, betale og dra hjem. Når man er to, er det ikke like enkelt. Det tar mer tid. Man skal sitte i mange sofaer, kjenne på mange stoff, se på mange prislapper og argumentere for sine egne favoritter.

Min fyr har bestemt seg for å ha meninger om interiør. Det er egentlig veldig hyggelig – men… Jeg har jo ikke tenkt til å mene noe når han skifter dekk på bilen, så kan ikke interiør få være min greie? Hehe. Upopulære meninger dot com. Dessuten er det jo fair at han får mene noe når han skal være med å betale. 

I dag var faktisk andre gang vi var ute og kikket på møbler. Første runde fant sted for et par uker siden, rett etter at vi hadde bestemt oss for å kjøpe leiligheten sammen. Jeg ble så ivrig, og dro med meg stakkaren inn i en møbelbutikk jeg elsker.

Slettvoll på Skøyen. Det var hendene i lomma, øyet på prislappen, og han var skikkelig mann i form av at han gikk og banket knoken i alt som var laget av tre. For å sjekke om møbelet tålte litt knokebanking? Jeg vet ikke hvorfor menn gjør sånt.

Spisesofaen jeg likte, likte ikke han. Helt til Bjørn Dæhlie og kona kom inn i sjappa, med ett mål for øyet: spisesofaen vi nettopp hadde stått og diskutert. De satte seg godt til rette i den, og da syns kjæresten min plutselig ikke at den var så verst likevel. Jeg vil ha alt Bjørn Dæhlie vil ha. 

Jeg vet så vidt hvem Bjørn Dæhlie er, og fikk faktisk mindre lyst på spisesofaen etter denne hendelsen.

Møbler er dyrt. Jeg har prøvd å lære ham det. Men så er han så flink til å finne rimeligere alternativer, at jeg vurderer å installere foreldresperre på Mac’en hans.

Jeg forelsket meg helt i et høyt skap på Slettvoll. Sånn virkelig. Se, for et nydelig skap! Han så på meg. På skapet. På prislappen, og på meg igjen. Vi kan ikke bruke 23.000 kroner på et skap, for så å fylle det opp med masse dyre pynteting? 

Å joda, favorittmennesket mitt. Det kan vi. Og det skal vi. Om jeg så må kjøpe skapet selv, og bære det hjem på ryggen.Jeg er kanskje ikke helt fair i dette innlegget. For det har vist seg at min bedre halvdel faktisk har ganske god smak. «Problemet» er vel heller at vi prioriterer ulikt når det kommer til møbler og interiør. For meg er det dritviktig. Han vil ha det fint han også, men ikke til envher pris.

Så her blir det gi og ta, kompromisser og en del kamelsvelging tenker jeg. Det skal nok uansett bli bra til slutt.

Hvis jeg skal se litt positivt på det: han bryr seg faktisk. Jeg har alltid sett for meg at menn flest gjerne vil ha det fint i hjemmet sitt, men at de har ikke den fjerneste anelse om hvor alle de fine pyntetingene kommer fra. Det er ikke sånn at vi finner vaser og pynteputer i veikanten på vei hjem. Et fint hjem krever planlegging, research og ei litta pose med gullmynter. Eventuelt et bankkort som tåler litt varme.

Møblene på bildene er tilfeldige, altså. Jeg ønsker meg faktisk ikke velour-sofa.

PS. Det gjør han.