Denne dagen har bare vært så jævlig rar. Jeg har rett og slett vært 18 år igjen, og gjennopplevd siste dagen her hjemme før jeg tok med meg mitt knusbare hjerte og min rosa koffert og flyttet til Oslo.
18. juni 2009: Klokka er over tre, og jeg burde egentlig sovet for lengst. Det gjør jeg jo også, men i virkeligheten sitter jeg utenfor huset mitt, innpakket i dyna og smugrøyker. Jeg hører på trist musikk med tekster som får hele kroppen min til å vri seg innvendig, og prøver å la min siste natt hjemme hos mor og far vare evig.
Jeg vet ikke helt hva denne reisen i tid kommer av, men det kan så absolutt være av flere grunner. For det første, er jeg på intens leilighetsjakt. Forskjellen nå, er at jeg skal kjøpe en leilighet, for de pengene jeg har tjent på å være dum, blond og lettsindig. Jeg tilbringer mer tid på Finn.no enn hva som er sunt, for boligmarkedet er så vrient at det skulle vært halshugget. For det andre, så har jeg gjort som pappaen min sier, og gått løs på «roterommet». Roterommet er fortiden min. Alt jeg lot stå da jeg flyttet for tre år siden, samt deler av flyttelasset som er blitt med tilbake til Tønsberg. Alt jeg ikke ville kvitte meg med, av en eller annen merkelig grunn. Så jeg har lest skolestiler på nynorsk, bladd i fotoalbum, kastet plagg etter plagg i sorte søppelsekker – og ikke minst ledd godt av meg selv. Jeg fant for eksempel navneskiltet mitt fra de glade dager hvor jeg jobbet som kundebehandler hos Posten ved siden av å gå på videregående. Jeg stod der dag inn, dag ut, og mellom frimerkesalgene skriblet jeg ned skildringer av spesielle kunder for harde livet her på bloggen. Og så slettet jeg alle innleggene den dagen det gikk opp for meg at slikt kunne føre til at man fikk fyken.
Å reise tilbake i tid på denne måten er både godt og vondt. På èn side føler jeg at jeg bare har gått rundt i ring, og at jeg er tilbake der jeg startet. Men samtidig føler jeg at jeg er titusenmilliarder erfaringer rikere. Om framtids-jeg’et bare kunne snakke til fortids-jeg’et. Tenk hvor mange feller man kunne sluppet å gå i. For jeg har på følelsen at jeg har enda et par år med dumskap og feller foran meg, men hvem vet. Noe har jeg forhåpentligvis lært.
XoXo Posten-Ida…
12 Comments
Det er en veldig rar følelse. Det å «reise tilbake i tid». Se i gamle bilder, lese dagbøker, lese i brev. Det var gode tider, og en tid man aldri får tilbake. Trist. Likevel er livet på mange områder mye bedre når en blir eldre. Jeg er bare 23. Lurer på hvor trist det blir når jeg ser tilbake som 40-åring.
Åh! Kjenner meg så godt igjen. Jeg har fredeles ting hos mine foreldre selv om jeg har bodd for meg selv ganske lenge nå. Gruer meg til å pirke i de gamle minnene osv.
Masse lykke til på husjakt! Det pleier å ordne seg for snille folk:)
Så gøy at du har jobba i posten!! 🙂 Har vært der i snart 4 år. Lønna er virkelig verdt jobben 😀
Åh, det inlegget der er det første jeg noengang leste på bloggen din. Det husker jeg kjempe godt, fordi du var så ærlig,- og du skildret ting på en så bra måte at jeg måtte bare fortsette å titte innom bloggen din etter det.
Det er godt å se at du har det bedre, og at du forhåpentligvis har det mye bedre nå enn du hadde det på den tiden.
Klem fra fast leser <3
Hei posten-Ida!
Kan ikke du smiske med neglhuset og få dem til å ha tilbud på vippeextantions ?:P
Svar fra Ida: vippeextensions er så populært hos dem nå, så utenom lærlingtilbudene tviler jeg på at de kommer til å ha noen tilbud på det med det første 🙂
Leiligheten min skal selges om noen måneder, btw.
Herregud såmfluk du er tilrå skrive, jente. Dette er bra, aldri tvil på deg selv.
Husker det innlegget veldig godt! Jeg går også gjennom ting fra fortiden i disse dager. Leser det jeg har skrevet, ser på bilder og husker hvordan det var å være yngre.
Herregud, jeg ante ikke at jeg har lest bloggen din så lenge, men det innlegget husker jeg godt! Og jeg er ganske sikker på at det kom en stund etter jeg begynte å lese bloggen din også. Tiden flyr, – selv som bloggleser!
Jeg husker det innlegget veldig godt. Det du skriver får meg til å smile, og samtidig senker roen seg over meg. Rart og skremmende å tenke på hvor lenge jeg har lest «dagboken» din. Det samme må det være for deg, altså skremmende og rart at så mange føler at de kjenner deg. I alle fall litt 🙂 God natt, Ida!
Haha, uff! Minner meg om når vi satt i leiligheten din i Niels Juelsgate og brukte hele tiden på vorset og hos Benjamin til å snakke om posten-relaterte ting. Arbeidskada sa du? En smule ja!
Hei! Hvordan fikk du råd til å flytte til Oslo når du var så ung? 🙂 prøver å finne ut av hvordan jeg skal få råd til det selv 🙁