Da sitter jeg her, og er plutselig 21 år gammel. Egentlig ingen big deal. At jeg er halvveis til 42 skremmer meg ikke det spor, for det er en alder jeg ser fram til med varme i hjertet. At jeg skal ha mitt eget hvite hus med mann og barn i, en hage med blomster og bikkje i og en garasje med bil i, er noe jeg gleder meg til som om jeg var en liten unge. Så ironisk.
21 er da ingen alder. Rynkene har ikke meldt seg enda, og de grå hårene har heller ikke omfavnet meg. Jeg bare vet at det er fra år 21 det går nedover, og det er nå jeg burde begynne å smøre meg inn med nattkrem, dagkrem, rynkekrem og rense huden nøye hver eneste dag – og sånt. De grå hårene kan man vel ikke akkurat hindre, der gjelder det vel bare å holde hverdagen så bekymringsløs som mulig.
Men bekymringer er det nok av, i hvert fall i mitt liv. Ikke av den grusomme typen som gjør at en ønsker seg å leve resten av livet i en annens kropp, men litt mer sånn; hva skal det bli av meg, hvem kan jeg egentlig stole på, hvem er jeg egentlig og hva vil jeg egentlig. Det skal vel ikke mer til før de grå hårene banker på døra, for jeg er rett og slett bortskjemt. Bortskjemt på livet.
For et bra liv, det har jeg hatt. Barndommen min har vært så idyllisk at jeg på mine 21 år nesten kan bli litt rørt av å tenke på det. Jeg har hatt så gode og trygge mennesker rundt meg hele livet, så å oppleve litt av tidenes kjærlighetssorg, førsteklasses fylleangst og VM i venninnesvik, har egentlig ikke gjort noe. Det er slikt en jente på min alder skal ha opplevd, men det er ingen selvfølge å alltid ha noen som gir deg en klem, snakker deg til fornuft og får deg til å se veien videre etterpå.
Veien jeg har gått kan føles lang av og til. Og likevel har jeg ikke kommet fram til noe sted. Hvor jeg skal vet jeg jo heller ikke, og det kan kjennes ut som om veien videre er lengre enn lengst. Men det er helt greit. For på veien opplever jeg så mye fint, og jeg har så mange gleder i livet.
I skrivende øyeblikk er klokka ett på natta. En av mine beste venninner har nettopp sendt meg et lydklipp med en halvhjertet bursdagssang, og på Facebook ruller det opp med bursdagshilsner fra både kjente og ukjente. Det gjør meg glad. For det er godt å bli sett og lagt merke til, og det er hyggelig å høre at man betyr noe for noen.
Dette ble bare klissklass. Og jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette. Ville vel bare skrive noen ord her også, nå som jeg er så opptatt av å skrive alle andre steder. Jeg prøver så hardt å skrive bok. For det er faktisk ikke så lett å dele alle oppturer og nedturer på en blogg, med de ærlige ordene de fortjener. Når jeg «skriver bok» kan jeg fortelle alle tingene jeg aldri har turt å fortelle, gjennom en annen person. Så neste år, når jeg fyller år igjen, kanskje jeg kan ha gleden av å tilby dere hele jævla ærligheten i form av bok. Hvis jeg tør, da.
Men det skal jeg tørre. Får vel bare bestemme meg nå for at mitt tjueførste år skal handle om å tørre. Gratulerer med dagen til meg!
No Comments