Jeg fant et innlegg som jeg la ut på den gamle bloggen min for litt over to år siden. Fra den tiden da jeg bodde hjemme i Tønsberg, og prøvde så godt jeg kunne å løsrive meg fra livet mitt der, for å flytte inn til «storbyen» og leve et litt annet liv. Prøver å finne følelsen jeg hadde her, og kanskje gjenoppleve den.
Livet smiler til meg. Et par sorte klør har løsnet grepet rundt hjertet mitt, og lar all undertrykt glede pumpe rundt i kroppen som lykkerus, fargerike regnbuer og rosa sukkerspinn. Sola varmer meg på ekte, og når jeg ler er det av lykke, ikke for å forsikre de rundt meg om at jeg har det bra selv om hele kroppen min gråter. Jeg har godtatt at ting ikke skulle bli som jeg trodde, at fortid er fortid, og at jeg har mistet ting jeg ikke burde mistet. Jeg har kanskje vært feig, tatt snarveier og lurt meg selv. Men det endte godt, selv om det kanskje ikke har endt. Kapittelet har i hvert fall endt. Kapittelet hvor Ida tenker at: nåja, så fikk jeg det kanskje ikke som det ville. Men alt handler ikke om meg, og jeg kan ikke få i pose og sekk.
For man kan faktisk få i pose og sekk. Det handler bare om å ikke velge de største sekkene. Jeg velger en realistisk størrelse, og velger å tro på at jeg kan fylle den med akkurat hva jeg vil og det jeg ønsker. Jeg skal aldri mer ta til takke med å ikke like tanken på min egen framtid. Det skal bli så bra. Det er bra.
Puh, for en varm dag dette er! Akkurat nå sitter jeg på stuegulvet og gjør unna litt mailer, med vinduene på vidt gap, selvfølgelig.
Så forresten denne gamle gangsteren ute i gata i stad. Trodde ikke mine egne øyne, og knipset et bilde så fort jeg bare kunne. Men det var kanskje ønsketenking at han faktisk stod der og tagget, for når jeg ser på bildet nå ser det jo ut som om han vasker. Haha…
No Comments