Okey, let me tell you about my freaky weekend. Jeg må bare få dette ned på papiret, jeg har en dundrende hodepine and a lot on my mind.
Fredag. Nadja, min vakre engel, kom og plukket meg opp fredag kveld. Vi kjørte til Oaks, og slo oss til ro hos tidenes gentleman, Andrew med et par andre fyrer. Superfestlig aften, for real. Jeg tok en for laget og helte i meg cirka 21 shots (Nadja holdt tellingen), og ble til slutt båret til seng som en prinsesse – med «welcome to America» tusjet på brystet. Superstas å våkne opp i en fremmed seng med alle klærne på og vite at resultatet ligger på kameraet.
Min nye header?
Lørdag. Andrew tok oss med på Nadjas favoritt, et burgersted kalt «In and out». Fantastico. Jeg var så hungover at jeg så vidt fikk i meg mat, men det var herlig likevel. Så dro vi hjem til Andrews place igjen, og slang oss på sofaen for å se på TV. Det endte med at vi spolte fram og tilbake på serier som Andrew er med i. Min favoritt var NCIS, han var kjempeflink til å være et creepy lik! hehe.
Nadja og jeg bestemmer oss for å dra inn til Melrose og shoppe. Min første sniktitt på Hollywood. Sommerfugler i magen, var glad selv om det var mye trafikk. Vi går innom en helt fantastisk butikk som er en blanding av nytt og vintage, før vi bestemmer oss for at det er tid for litt mer mat. Så vi setter oss på et kleint sted hvor servitørene kommer og spør om alt er bra hvert andre minutt (uten å overdrive), og humøret er i grunn på bånn.
Vi bestemmer oss for å gå tilbake til bilen for å flytte den, og Nadja sier «FUUCK, I got a parking ticket!». Bot på godt norsk. Boten var for å ha parkert feil vei. Excuse me? En forbipasserende forklarte oss greia, her skal man nemlig parkere bilen etter hvilken side av veien man er på – altså samme vei som kjøreretningen. Den forbipasserende syns det var så rasende festlig at han ble nødt til å twitre det. twitre-twitre.
Vi setter oss i bilen og skjønner ikke bæret av skiltene, øst, vest, nord, sør, whatever. Så vi kjører inn til siden for å ta en pause, sier oss enig i at «det eneste som mangler nå er at vi kræsjer», banker tre ganger i dashbordet, ler, og kjører videre.
En times tid senere er vi godt ute på motorveien, Nadja ser på meg og roper «BREMSENE FUNGERER IKKE!», jeg skriker, det svartner, bilen fortsetter skrått over de to neste feltene, og BÆÆMM. Så husker jeg i grunn ikke mer før vi står på nødlinjen på freewayen og griner med en eller annen hissig sjåfør. Helt uskadde, takk og faens lov, stod vi der i mørket i tre timer mens bilene suste forbi, og ante ikke hva vi skulle gjøre. Vi var helt lamslåtte av sjokk, jeg hadde virkelig vært helt sikker på at jeg skulle dø.
Etter noen kommer en politimann og spør hva som skjer, og etter litt for mange korrupte-politimenn-hollywood-movies, var jeg livredd. Men han var bare helt fantastisk. På et eller annet vis fikk han plassert oss i en tauebil og kjørt oss avgårde til nærmeste åpne bilverksted.
Men hei, er det ikke normalt å sjekke om alt er OK med noen som akkurat har kræsjet og er i fullstendig sjokktilstand? Vi ble kjørt til en jævla ghetto hvor noen tok bilen, og så ble vi sittende der på en benk, i en gate du bare ser på filmer når folk blir skutt og rana. Det tok fem minutter, så kommer stereotypen av en creepy gangster opp til oss, begynner å sirkle rundt oss og si ekle ting – og tro meg, jeg var så redd at jeg nesten tisset på meg. Omsider ble vi hvert fall kvitt han, og vi søkte ly på Mc Donalds i noen timer, helt til en av Nadjas bekjente kom og plukket oss opp så vi kunne sove på en sofa hos han.
Jeg har aldri følt meg så liten, redd, vettskremt og utrygg før, noen gang i hele mitt liv. Og for første gang har jeg følt meg HELT maktløs, og virkelig lagt livet mitt i andres hender. Sorry for sytingen, jeg er bare helt psykisk utslitt nå, men jeg må bare slutte å tenke på hva som KUNNE ha skjedd. Vi var heldige som ikke ble skadd, for det kunne endt så utrolig ille.
Søndag. Veldig klare for å komme oss hjem og ta en dusj. Fortsatt sjokkerte over gårsdagen. Hele dagen går med til å stå på bilverkstedet (ghettoen var litt hyggeligere på dagtid), og så kom Bart, Andrews roomie og plukket oss opp. THANK GOD. Vi dro hjem dit og slappet av litt, før vi dro med Bart og kjærestens hans til Cheesecake Factory. Jeg bare; ehw, I don’t like cheesecake at all. Men man trengte ikke å like ostekake for å dra dit, for FY SØREN for en fantastisk restaurant. Menyen var en bibel, og maten var fantastisk. Gjorde dagen litt bedre i hvert fall.
Nå er klokka halv ti på kvelden, og jeg kom nettopp hjem til leiligheten i Redondo Beach. LA er så stort at man er avhengig av bil, og det er ikke barebare å få noen til å kjøre seg når man ikke kjenner noen i byen. Men Nadjas venn Gaby var en engel og stilte opp, hun kjørte i sånn tre timer for å komme og hente oss.
Hadde aldri trodd jeg skulle bli så glad for å komme hjem til en roomie jeg ikke kjenner. Men det var bare utrolig hyggelig, vi har ledd non stop siden jeg kom hjem. Vi har fått oss japansk roomie. Leiligheten er dekorert med Hello Kitty, say no more!
Ok, fra nå av skal ting bli bedre. I morgen begynner jeg endelig på EF-skolen, det skal bliii sååå gøy! Og så blir jeg sikkert kjent med litt flere folk fra her jeg bor også, så det gleder jeg meg masse til.
Nå må jeg hoppe til køys, bokstavelig talt, skole halv ni i morgen! : )
No Comments