I dag kom mor og far rullende i en blå flyttebil. Vi gikk i trapper, slepte sekker og løftet kasser til den store gullmedaljen, og enkelte møbler forsvant til og med. Er langt i fra ferdig, men en tung følelse jeg har inni meg minner meg likevel på at jeg er i gang med å flytte ut av min kjære leilighet. Det er så jævlig rart. Det er her jeg bor.
Å ikke vite hvor veien går videre vipper meg helt av pinnen. Det eneste jeg vet er at LA-reisen min er rett rundt hjørnet, og at når jeg kommer hjem, så…… Ja. Jeg vil spare litt mer penger og kjøpe meg en leilighet her i Oslo. Eller blir jeg så glad i LA at jeg flytter tilbake? Kanskje jeg er blitt så skremt av den store verden at jeg flytter hjem til mamma og pappa? Eller kanskje noen bare kan fortelle meg hva jeg skal gjøre? Nei, forresten, ikke gjør det. For da gjør jeg bare det stikk motsatte.
Akk, jeg er så vanskelig og forvirret. Akkurat som om jeg har sånn pre-jetlag, fordi jeg skal stå uten leilighet. Jeg er visst skapt for litt sånn hjemmeliv, jeg. Haha. Mann, hus, barn, stasjonsvogn, fire marsvin og en labrador neste.
Bella liker heller ikke flytting, så hun bare lukker øynene og legger seg klar i veska for å lure seg med på flyet til LA. Men nei, kjære pus, du må nok dra på ferie til besteforeldrene dine. De gleder seg stort til å støvsuge hvite kattehår og vaske ansiktet ditt tre ganger om dagen.
God natt fra en deprimert jente med leilighetssorg.
No Comments